-Ragtime hadde en enorm popularitet i amerikansk
musikkliv mellom 1900 og 1920. Den førte til en betydelig vekst i salget av
både noter og pianoer til hjemmebruk.
-Musikken ble spilt i hjemmene, på bordeller, i
barer, p grammofonplatene, og som akkompagnement til de første stumfilmene.
-Ragtime gjorde synkopering populært, "to
rag" verb som betyr synkopering.
-Det som i begynnelsen ble synkopert, og laget
ragtime-versjoner av, var militærmarsjer.
-Militærmusikken hadde strek innflytelse på både
ragtime og tidlig jazz.
-Ragtime også for andre amerikanske musikkformer.
-Ragtime blir ofte forbundet med pianomusikk.
-Ernest Hogan was an innovator and key pioneer who helped develop the
musical genre, and is credited with coining the term ragtime.
-Det fremste ragtime-komponisten var Scott Joplin
-Var i motsetning til annen afroamerikansk musikk, komponert og notert.
Vi
skal snakke om musikklivet i Paris fra 1900-1920, som var en kort men
innholdsrik periode. Perioden var sterkt preget av befolkningsvekst i
Frankrike, og spesielt i Paris (2.715.000 !), grunnet immigrasjon fra
en rekke land, spesielt Russland. Mange av disse immigrantene var
aspirerende eller allerede suksessfulle kunstnere som dannet et
rikere kulturliv enn Frankrike hadde sett på lenge, og de brukte
byen som en base for utvikling av nye kunstbevegelser, spesielt
innenfor billedkunst (Picasso for eksempel..) . Paris ble byen å
være i og nærmest et mekka for kunst og kultur.
Tidsrommet
1900-1920 ble sentrum for en epoke kalt La Belle Époque. I denne
epoken finner vi en helt særegen dyrking av kultur, eksperimentering
og estetikk, som fikk epoken til å bli sett på som en gullalder for
Frankrike. At det var fred i Europa en kort stund gjorde det mulig å
ha større flyt mellom landegrensene, noe som førte til den sterke
immigrasjonen.
Verdensutstillingen
som ble avholdt i 1889 (100årsmarkering) er en god demonstrasjon av
denne periodens idealer og kunstneriske, internasjonale impulser.
Arkitektur, billedkunst og nye oppfinnelser ble fremmet. Film fikk
også sin opprinnelse der i overgangen fra 1800- til 1900-tallet.
Samtidig fulgte også musikklivet i Paris byens utvikling og ble
stadig mer levende og farget av forskjellige kulturer. Mange nye
musikkgrener ble utviklet og fikk egne plattformer rundt om i byen.
Billedkunsten hadde stor innvirkning på musikken og stilartene
impresjonisme som kom på midten-slutten av 1800-tallet, med malere
som Claude Monet og Pierre-Auguste Renoir, og postimpresjonisme
(Rosseau, van Gogh, som brukte teknikkene fra impresjonismen, men la
mer vekt på et personlig uttrykk). Postimpresjonismen var en
forgangeren til blant annet fauvismen og cubismen som vi kjenner
Pablo Picasso fra. Han bodde i Paris før første verdenskrig.
Impresjonismen og postimpresjonismen ble gjeldende i musikk også.
Paris
ble som et kollektiv av idérike individer, hvilket kan høres
tydelig i forandringene som skjedde i musikken.
Verdensutstillingene
i Paris
Det
ble holdt flere verdensutstillinger i Paris i overgangen fra 1800-
til 1900-tallet. To av de største og viktigste var utstillingen i
1889 og utstillingen i 1900.
Verdensutstillingene
ble også kalt ''Exposition Universelle'' og var en begivenhet som
skulle feire de teknologiske framskritta i det 19. århundre og
framskynde utviklingen inn i det 20. århundre.
Mer
enn 50 millionar mennesker besøkte utstillingen i 1889.
Utstillingen
i 1900 inneholdt over 76.000 utstillingar og dekka eit område på
1,12 kvadratkilometer. Det vart bygd mange nye og kjende byggninger i
denne forbindelse, blandt annet ''pont Alexandre 3'' (bru), ''petit
Palais'' og ''Grand Palais'' som er museumer som har utstillinger av
billedkunst. Den første linjen i Paris Metro startet også under
denne verdensutstillingen. Eiffeltårnet vart bygd til
verdensutstillingen i Paris i 1889, og regnes i dag som den største
turistattraksjonen i Frankrike.
Impresjonisme
Er
en nemning som vert nytta om en fransk målarkunst og kan vise til
musikk frå rundt den samma tida, det var frå slutten av 1800-talet.
Fekk namnet frå eit maleri av Claude Monet, som ga maleriet namnet
''Impression:Soleil Levant'' dette bildet ble malt i 1872. Når man
brukte denne nemninga vart det nytta som noko negativt av ein
kritikar.
Impresjonisme
som omgrep vart også nytta til å omtale ein ny musikkstil som voks
fram frå omkring 1890. Denne stilen kjenneteiknast av eit fokus på
klang, atmosfære, utanommusikalske referansar til sanseinntrykk og
stemningar, og ofte ein fasinasjon over det eksotiske og eventyrlege.
Musikalske stiltrekk som uvande skalatypar, tette harmoniar og
parallellførde akkordar vart hyppig nytta. Claude Debussy blir rekna
som den viktigaste impresjonistiske komponisten. Maurice Ravel og
Erik Satie blir oftast òg rekna som impresjonister. Det finst ikkje
mange andre, og det kan nemnast at desse komponistane ikkje rekna seg
sjølv som impresjonistar.
Claude Monet malte det han følte, virkeligheten i hodet og inntrykk som er
basert på stemningen rundt.
Arkitektur:
Kunsten
etter verdensutstillingen i Paris på 1900-tallet har i ettertid
blitt stående som kulminasjonen for en ny stil innen arkitektur,
kunsthåndtverk og grafisk design, dette blir kalt ''Art Nouveau''
den nye kunsten. I store deler av 1800-tallet ble fortidens
formspråk resirkulert. Nygotikk, nyrenessanse, nybarokk, når det
var så store tekniske framskritt ville de ha en ny stil. Første
bygningen som kom i ''Art Nouveau'' var huset Maison Tassel, i
Brussel, tegnet av Victor Horta.
Claude
Debussy (født 22.august 1862 – 25. mars 1918). Han er uten tvil en
av de mest prominente komponistene i det nittende og tyvende
århundre, og en av de største franske komponistene noensinne, samt
regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen. Med sine nyskapende
harmonier vart han en innflytelse til nesten alle store komponister
på den tid (bl.a. Ravel og Stravinsky), men i ettertid også innen
jazz hos artister som Miles Davis, Duke Ellington, og Thelonious
Monk. Mesteparten av hans komposisjoner ble ikke skapt på det
tyvende århundre, men hans verk og eksperimentering med musikken sin
gjør at man må forstå Debussy for å forstå senere komponister i
Paris. Debussy viste tidlig at han var en mann som var klar for å
utfordre det etablerte i musikkverden, en eksperimentell og
kranglevoren kar som var ute etter å utforske nye ting innenfor
musikk, noe som vises i hans forkjærlighet for dissonanser og
intervaller som som regel ble unngått av samtidens komponister og
denne trangen førte til en helt særegen stil som kom til å
inspirere en mengde komponister etter ham.
Debussy
klarte alltid å dele hans kritikere i to, hver gang han skrev
mystiske og subtile verk ble han kritisert for å være for langt
utenfor den normale harmonikken datidens musikk bevegde seg innenfor,
og når han tonet ned disse elementene ble han kritisert for at han
ikke holdt seg til den noe spesielle formelen sin.
et
tydelig tegn på at Debussy ble elsket av de nytenkende og mislikt av
de konservative.
SATIE
Erik
Alfred Leslie Satie, født
17. mai 1866
Fransk
komponist og pianist
Erik Satie var en
veldig fargerik personlighet når det kom til musikken i det tidlige 20. århundrets parisianske avantgarde-scene. Hans
musikk påvirket mye av musikken i minimalismen, den repetitive
musikken og noe kalt absurdteater (retning innen dramatikken, drama
der dramaet er fjernet, problemer blir ikke løst, hovedpersonene er
forrviret og hjelpeløse)
Han
ble kalt en «klumsete men subtil teknikker i en bok om samtidskomponister i Frankrike som ble publisert i 1911 men mente selv at
han var en «phonometrikker»(les. Noen som måler lyd) Sett
bort ifra musikken etterlot han en del tekster til bl.a vanity Fair
(et Amerikansk magasin)
Selv
om han senere har brukt sitt eget navn, brukte han pseudonymer som
Virginie Lebeau og Francois de Paule i noen av tekstene han skrev. I
1879 ble Satie sendt til konservatoriet i Paris, hvor hans lærere
mente han ikke hadde talent og at han var en av de lateste studentene
på skolen. Ble sendt vekk og kom tilbake som 19åring (1885) men
gjorde ikke noe inntrykk på lærerene.
Flyttet
fra sin far i 1887, ble en del av det artistiske klientellet i Le
Chat Noir og gav ut Gymnopédies, senere Ogives, Gnossiennes osv. Han
ble venn med Claude debussy på denne tiden.
På
midten av 1896 hadde alle saties finansielle midler tatt slutt og
han måtte flytte til en mye billigere og mindre losji, først i Ruse Cortot, for så å flytte igjen to år senere hvor han komponerte de
to første settene av Piéces froides i 1897. Denne
komposisjonen skrev han mens han bodde i en landsby kalt Arcueil,
ca. 5 km unna sentrum av Paris.
Et
år etterpå begynte Satie å tjene penger som cabarét-pianist hvor
han da adapterte over 100 komposisjoner både for piano og vokal og
laget sin egen vri på de. Den mest populære var «Je te veux» med
tekst skrevet av Henry Pacory og «Tendrement» med tekst skrevet av
Vincent Hyspa
I 1905 startet Satie på Vincent D´Indy's «schola cantorum de paris»
for å studere klassisk kontrapunkt (hvor selvstendige stemmer jobber
sammen) samtidig som at han jobbet med kabaré og i 1908 gikk han ut
av skolen med diplom.
I
årene 1908 ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk
parti. Han begynte å opptre som en laps med bowlerhatt og paraply.
Dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken. Han tegnet små
bilder av fantasibygninger for så å sette det inn i avisen. Denne
humoren som kan virke målløs og meningsløs peker frem mot
retningen dadaismen, som Satie senere skulle bli kjent for.
I
1910 fikk Erik Satie opphøyd status blant unge Paris-komponister,
som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d´indy) var
en direkte forløper til Debussy. Satie ble nok litt smigret av
dette, siden han hadde sett seg selv som konkurrent til Debussy
tidligere.
Dette
førte til at han søkte mot nye omgangskrets. Det fant han hos
Roland-manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.
Sammen
med Cocteau skrev Satie balletten Parade som ble framført i 1917 i
en anerkjent ballettscene, Ballets Russes i Paris.
I
1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av
dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant
Man Ray, Marcel Duchamp, André Derain og André Breton. Mange av
hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor
grad med disse kunstnerne.
Han
døde i 1925 den 1 juli i Paris, av brysthinnebetennelse.
Swing
som musikksjanger må sees på som en avart av jazzen som dominerte
USAs musikkmiljø hele 1920-tallet. Den tidlige swingen blir spesielt
kalt for swing jazz på grunn av dens nære beslektelse. Store
jazzensambler med både strykere og blåsere var de som spilte den
mest populære musikken på 1920-tallet, men det var tydelig at noe
var i endring.
Grunnfundamentet
for swing som sjanger ble, akkurat som den gamle jazzen, skapt av
afro-amerikanere i USA og denne musikkstilen kom til å få en så
sterk innflytelse på USA at tidsrommet der swing var på høyden for
alltid vil bli husket som swingepoken i amerikansk musikkhistorie,
akkurat slik jazzen fikk sin egen epoke tiåret før. Swing som
sjanger distanserte seg fra sin inspirasjonskilde ved at den kuttet
ut strykeinstrumenter og heller retter fokuset mot
blåserinstrumentene som ga musikken en hardere stil. Swingen lot
også melodiinstrumenter få større rom for improvisering i
komposisjonene, samt holdt et høyt og frenetisk tempo. Swingen ble
derfor oppfattet som vågal og litt sjokkerende av publikum. Swingen
kan også sies å ha vært den mest prominente av de to sjangerne når
det gjaldt å utvikle og definere storbandsjangeren.
Swing
var uheldig med tidspunktet å slå igjennom på som musikksjanger,
ettersom den store depresjonen kom som et resultat av et av verdens
største børskrakk, noe som førte til at mange nattklubber og andre
slike steder mer eller mindre gikk konkurs. Til tross for harde kår
ville ikke swingen gi opp, og i 1935 sies det at swingen fikk sitt
gjennombrudd da klarinettisten Benny Goodman opptrådde på Palomar
Ballroom, en dansehall i Los Angeles som på den tiden ble anerkjent
som vestkystens største dansehall. Publikummet så definitivt ut til
å like den nye og spennende musikkformen, og denne konserten førte
til at swing og dens avarter kom til å definere USAs musikksamfunn i
et helt tiår. Det er en grunn til at Benny Goodman kalles The King
of Swing.... En annen Benny, nemlig Benny Moten fikk også føle
publikums interesse der han under en opptreden i Philadelphia måtte
spille syv encores før publikum hadde fått nok. Slik galskap har
man alltid sett når en ny sjanger har tatt over hegemoniet til de
gamle sjangrene og denne swing-perioden var så vidt begynt.
Sjekk også ut Bennie Moten - Jack The Bellboy på spotify!
Swing
var en mye løsere sjanger, der man var friere til å improvisere
innad i melodien enn det man var før. Dette førte til at strykere,
som var mer avhengig av noter, mer eller mindre forsvant som en
standard del av et storband. Det ble mye mer fokus på rytmeseksjonen
og enda større fokus på blåserrekka til storbandet. Strykere og
vokalister kunne være vanlige i swingen, spesielt i swingmusikk fra
senere tiår, men det kom helt an på arrangementet, og som regel var
det ikke de som fikk improvisere. Den vanligste formen for swing
startet med at en solist improviserte mens alle de andre støttet ham
opp med rytme eller melodi. I løpet av arrangementet var det vanlig
at solister på andre instrumenter overtok improvisasjonen ettersom
sangen fortsatte, eventuelt kunne flere solister improvisere samtidig
hvis det var rom for det.
Det raske tempoet og fengende
blåserarrangementene inviterte lytterne til å danse. Og de fleste
forbinder gjerne ordet swing med en danseform heller enn en
musikksjanger, men man glemmer ofte at swing ikke er en dans, men en
mengde forskjellige danser, der den mest kjente ble kalt for Lindy
Hop, en pardans som har blitt danset helt siden 1927, mens den
tidligste formen for swing-dans ikke hadde noe som helst med
musikksjangeren swing å gjøre, ettersom The Texas Tommy Swing
fantes allerede i 1910. Flere og flere swingdanser dukket opp med
sine særegenheter avhengig av geografisk beliggenhet, for eksempel
var swingdansen annerledes i Seattle enn i Chicago. Det ble også
danset swing under andre verdenskrig, og kanskje mest
bemerkelsesverdig ble det danset masse swing i Tyskland. Nazistene
mislikte sterkt swing-musikk på grunn av tekstenes budskap om friere
kjærlighet og seksualitet. Nazipartiets motvilje mot swingmusikken
skapte en ganske ukjent motstandsbevegelse innad i Tyskland, nemlig
Swingjugend.
Denne gruppen ble dannet av tyske
ungdommer som hadde forelsket seg i swingkulturen og som ellers
gjorde narr av ungdommene i Hitlerjugend ved å kalle opp bevegelsen
sin etter dem. Swingjugend hadde til og med parodiert slagordet til
nazistene og brukte å hilse på hverandre ved å si «Swing Heil.»
Andre verdenskrig ble en slags brems
for swingmusikken. Mange musikere ble sendt ut i militæret og
økonomien ble trangere, noe som gjorde det vanskelig å få råd til
å turnere og spre musikken til de riktige stedene. Mot slutten av
40-tallet forandret publikums interesse seg, men swingens død som
musikksjanger kan også ses som en effekt av at swingbandene ble
komprimerte etter andre verdenskrig og dette førte selvsagt til et
sterkt endret lydbilde, noe som igjen førte til at musikken ikke
lenger hørtes ut som swing, men mer slik vi i dag kjenner Rythm and
Blues og Bebop.
Senere skulle også rock´n´roll
komme, en sjanger som til tider kunne være så lik swingen selv at
man fortsatt kunne danse swing til musikken.
Låtene som ble allmennkjente under
jazzen og deretter swingens era ble gjerne skrevet ned og samlet på
for så å bli benyttet av andre musikere som lagde sine egne
varianter av låtene. Et viktig eksempel på dette er The Great
Songbook, populært kalt bare Songbook, som inneholdt mange
standardiserte slagere som fremdeles blir benyttet i dag. Disse pop-
eller jazzstandardene tok over for storbandmusikken og croonerne, som
man kaller de mannlige sangerne som covret standardlåtene, og førte
til et større fokus på vokalprestasjoner enn det instrumentale fra
publikum. Vokalister som Frank Sinatra, Dean Martin og Ella
Fitzgerald som tidligere hadde vært vokalister i storband eller i
det minste sunget swing fikk nå være midtpunktet etterhvert som
vokalen ble mer og mer prioritert i populærmusikk, mens
storbandmusikken mer eller mindre forsvant.
Tross dens korte gullalder har swingen
vært en viktig inspirator for mange av de sjangerne vi lytter til i
dag og har blitt et slags historisk veiskille fra den gamle til den
nye musikken. Derfor vil swingen for alltid bli husket, i hjertet og
hodet.
Gruppen Comedian Harmonists ble grunnlagt av Harry Frommermann i 1927, og talte fem virtuose sangere og en virtuos pianist. De ble dannet etter forbilde fra den amerikanske gruppen "The Revelers", men fant raskt sin egen stil og lagde mange udødelige slagere - som også var godt kjent her hjemme i Norge, som for eksempel sangen "Kan du plystre, Johanna".
de sang på tysk, fransk, engelsk, tullespråk... men gruppen ble oppløst i 1935 - da hadde Hitler kommet til makten, og en gruppe hvor tre av medlemmene var jøder fikk ikke lenger opptre.
Det som skulle bli den store jazzbølgen på 1920-tallet, både i New York og Chicago, kom i stor eller størst grad fra New Orleans. Musikkstilen i byen hadde endret seg såpass fra ragtime-stilen i løpet av de siste årene, og navnet Jazz, i begynnelsen stavet med to s’er på slutten oppsto.
En av de største derifra, som er meget kjent den dag i dag, er sangeren og trompetisten Louis Armstrong. Født og oppvokst i New Orleans i ekstremt fattige kår, i strøket som var kjent som ”the Battlefield”.
Han ble etter hvert gjennom skole introdusert for musikk i flere tilfeller, blant annet ved å følge etter musikkorps som marsjerte gjennom gatene, og startet sin musikalske karriere som gatesanger. Han fikk opplæring i å spille kornett etter gehør, og begynte da gradvis på si å få flere jobber som musiker. I 1922 ankom han Chicago, invitert av hans mentor, Joe ”King” Oliver, til å delta i ”Creole Jazz Band”. Karrieren hans tok snart av med bandet som skulle vise seg å bli et av de største og innflytelsesrike bandene i hele byen.
Mye av jazzen fra 1920-tallet kan relateres tilbake til New Orleans, som etter hvert ble gradvis ”transportert” til Chicago, da byen stadig tjente seg rikere på diverse industrier som jernbaneverk, pakking av kjøtt og generell produksjon. Før børskrakket i 1930 opplevde Chicago en voldsom økning i både befolkning og økonomi. I løpet av perioden 1900-20 steg innbyggertallet med én million.
Plateselskaper som Okeh signerte og gav ut de første låtene fra Armstrong. Som en følge av byens gode økonomi kunne mange av de største utestedene i Chicago tiltrekke mange av de store New Orleans-bandene med gode honorar, deriblandt jazzbandet Dixieland Jass Band, kjent for blant annet standarden Tiger Rag.
En type folkemusikk fra Wien som oppsto på sent 1800-tall, og som fremdeles er tradisjon generelt i Østerrike i dag. Stilen er oppkalt etter brødrene Johann og Josef Schrammel, og ensemblet bestod i utgangspunktet av dem og gitaristen Anton Strohmayer. Ensemblet bestod av to fioliner og en contraguitar (et instrument utviklet i Wien på midten av 1800-tallet, og har, i tillegg til den vanlige gitarhalsen med 6 strenger, én ekstra hals uten bånd og opptil 9 basstrenger. Trekkspill er også ofte en del av akkompagnementet.
Trioen fremførte folkemusikk, marsjer og dansemusikk, for publikum på barer og diverse utesteder i Wien, såkalte ”wine taverns”. Stilen ble fort fanget opp og ført videre, og er også i dag jevnlig fremført i Østerrike.
Stilen er veldig melankolsk, ofte ”sytende”, men melodisk.
Brødrenes stil ble såpass populær utenfor landegrensene i Østerrike, at de i 1893 ble invitert til å opptre på verdensutstillingen i Chicago.
I løpet av deres sju aktive år, komponerte brødrene over 200 stykker. De døde henholdsvis i 1893 og 95, begge 43 år gamle.
Litt om arkitektur:
Volkstheater, grovt oversatt til ”People’s Theatre” ble satt opp i 1889 på etterspørsel av Wiens innbyggere, blant annet for å danne et alternativ til Hofburgteateret, Østerrikes nasjonalteater. Baktanken var at en større del av innbyggerne i Wien skulle få tilgang til teater.
Saman med ragtime og negro spirituals er bluesen den tredje stilen med afroamerikansk opprinnelse - og den har lagt grunnlaget for både jazz og rock n roll. Både blues og negro spirituals vaks fram etter borgerkrigen og var svært like, men medan spirituals var svært kollektiv musikk, var bluesen veldig individuell. I starten var bluesen vokal og utan komp, men rundt 1880 vart det teke i bruk både banjo, fele, munnspel og gitar - då desse kunne imitere stemmen ved å for eksempel bende tonane.
I blues er bruken av «call and response» grunnleggande. Her var gitaren viktig då den ofte svara eller kommenterte vokalen. Eit anna viktig element frå afroamerikansk praksisk var riff-teknikk. Rytmen i bluesen er oftast synkopert med ein 6/8 feeling, også kalla «shuffle». Og kanskje noko av det viktigaste er bluesens blåe tonalitet. Musikken har ikkje vanleg dur/moll-kjensle, men er bygd opp av ein moll-pentaton skala med liten ters og liten septim.
Blåtonane er ikkje statiske, men intonert glidande på individuelt vis. Derfor er det ikkje mogleg å notere. Denne praksisen med å bende vokalen stammar også frå afroamerikansk vokalpraksis.
Akkordane som er brukt i blues kom ikkje før århundreskiftet, rundt 1900 og var eit element frå europeisk musikk - og dette førte også til tolvtaktersbluesen som kom i 1910. Men det er viktig å seie at blues ikkje treng verken akkordar eller ei fast form.
Denne tidlegaste bluesen blir kalla country-blues - muligens på grunn av at det var eit veldig lite skilje mellom bluesmusikk og country på denne tida. Country-bluesen blei så delt inn i texas-blues og delta-blues. Den viktigaste forskjellen var at texas-blues hadde fokus på vokal, hadde friare rytme medan delta-bluesen var kjent for meir avansert instrumentteknikk og meir fokus på rytmikk. Bottleneck/slide guitar blei også utvikla her og det er også delta-bluesen som har vore viktig for den vidare utviklinga av blues.
Så kan ein nemnte at den første publiserte bluesen kom i 1912. Denne heitte «Memphis blues» og var komponert av W. C Handy, som gav seg sjølv tittelen «bluesens far». Denne låta blei spelt inn i 1914, men hadde ikkje vokal. Mamie Smith var nemleg den første vokalisten som spelte inn ei bluesplate, der «Crazy blues» er mest kjent. Ho var forøvrig også afroamerikansk.
Utrykket
„fin de Siécle“ er fransk og betyr „slutten av århundret“.
Utrykket er blitt nemninga på ein periode i Europa på slutten av
1800-talet, byrjinga av 1900-talet. Ein satt med ei vemodig kjensle
av at ein no gjekk mot slutten av ein epoke, og mange følte seg
utanfor, på fleire måtar.
Industrielle
nyvinningar gjorde at samfunnet hadde forandra seg mykje, ein kjente
seg ikkje igjen. Fram mot 1. verdskrig var det faktisk mange som
ønskte ein krig velkomen, fordi ein hadde eit håp om at dét
kanskje kunne gjenopprette „orden“ i samfunnet.
Wien
var eit kulturelt sentrum – her samla kunstnerar og intellektuelle
seg. Tenkarar og filosofar var inspirerte av Nietsche, som tidlegare
på 1800-talet kom med sitt berømte sitat: „Gud er død“, og
Sigmund Freud som kom med sine oppsiktsvekkjande teoriar om
drømmetyding og det ubevisste sjelslivet.
Viktige
forfattarar var mellom anna Franz Kafka(fødd i Praha), i bøkene
hans blir det skildra uoversiktlege rettsprossessar der personane som
er sikta ikkje har noko som helst moglegheit til å skjøne kva dei
er sikta for.
Om
ein ser på dei ulike kunstformene, så er det spennande å sjå at
ein i denne tida kunne velgje sjølv kva stil ein ville hente
inspirasjon i frå. Alt var på ein måte allereie gjort – difor
sto både kunstnarar og forfatterar no friare enn før. I Ringstrasse
i Wien kan ein t. d. sjå korleis dette påverka arkitekturen.
Universitetet er i renessanse-stil, parlamentet liknar eit gresk
tempel, Votivkyrkja er i gotisk stil, rådhuset i flandrisk stil,
hoffteateret er i barokkstil.
Gustav
Klimt var ein viktig kunstnar frå Wien, og særleg kjent er han
kanskje for bildet „Kysset“, som er eit av dei viktigaste bileta
innan Jugendstilen. Han grunnla i 1897 foreninga „Wiener Sezession“
saman med ein arkitekt – dei braut ut frå den konservative
kunstnarkretsen og ville frigjere måleriet frå den akademiske
tradisjonen.
Hugo
von Hofmannsthal og nokre andre forfattarar var medlem i ei gruppe ved
namn „Junges Wien“, „det unge Wien“. Hofmannsthal sitt dikt „
Balladen om det ytre liv“ fortel mykje om korleis dei unge
intellektuelle følte seg i denne perioden. Fylte av meiningsløyse
og avskorne frå samfunnet.
Hugo von Hofmannsthal
Ballade des äußeren
Lebens(1896)
Und Kinder
wachsen auf mit tiefen Augen,
Die von nichts wissen, wachsen auf und
sterben,
Und alle Menschen gehen ihre Wege.
Und süße Früchte werden aus den
herben
Und fallen nachts wie tote Vögel
nieder
Und liegen wenig Tage und verderben.
Und immer weht der Wind, und immer
wieder
Vernehmen wir und reden viele Worte
Und spüren Lust und Müdigkeit der
Glieder.
Und Straßen laufen durch das Gras, und
Orte
Sind da und dort, voll Fackeln, Bäumen,
Teichen,
Und drohende, und totenhaft
verdorrte...
Wozu sind diese aufgebaut? und
gleichen
Einander nie? und sind unzählig
viele?
Was wechselt Lachen, Weinen und
Erbleichen?
Was frommt das alles uns und diese
Spiele,
Die wir doch groß und ewig einsam
sind
Und wandernd nimmer suchen irgend
Ziele?
Was frommt's, dergleichen viel gesehen
haben?
Und dennoch sagt der viel, der "Abend"
sagt,
Ein Wort, daraus Tiefsinn und Trauer
rinnt
Wie schwerer Honig aus den hohlen
Waben.
Balladen om det ytre liv
Og ungar veks opp med djupe auge,
Som ikkje veit av noko, veks opp og
døyr,
Og alle menneske går sine vegar.
Og søte frukter blir til av dei bitre
(fruktene)
Og fell om natta ned som døde fuglar
Og ligg nokre dagar og rotnar.
Og alltid bles vinden, og alltid igjen
Oppfattar vi og seier mange ord
Og anar glede og trøttleik i lemmane
våre.
Og gater går gjennom graset, og
plassar
Er her og der, fulle av faklar, tre og
dammar
Og trugande, og døyeleg visne...
Kvifor er desse (plassane) bygde? og
liknar
Kvarandre ikkje? og er tallaust mange?
Kvifor vekslar latter, tårer og død?
Kva nytte gjer det oss, alt, og desse
spela,
Vi som trass alt stort og evig einsamme
er
Og vandrande, aldri leitande etter eit
einaste mål?
Kva nytte gjer det, å ha sett mange av
desse tinga?
Og likevel seier han mykje, han som
seier „Kveld“,
