tirsdag 17. mars 2015

The Beatles - fra Revolver til Let It Be



THE BEATLES 1966-1970


The Beatles er verdens beste band. Mennesker over hele verden er enig, for de er uten tvil historiens mestselgende band med over 600 millioner platesalg verden over. Personlig ble undertegnede diagnostisert med Beatlemania når jeg var 14. Da hadde jeg for så vidt allerede hørt på Beatles i 10 år men det som manglet var det siste pushet før jeg gikk inn i den maniske perioden av tilstanden. Det fikk jeg av min bulgarske gitarlærer Lubomir Alexandrov som hevdet at du trengte ikke høre på andre band enn Beatles. Og etter at jeg nå har hørt absolutt alt av Beatles, mye ved hjelp av denne samleboksen som jeg skal sende rundt slik at dere har noe å holde i mens dere sitter her, kan jeg bare si meg enig. Beatles er en portal. Det er et av de første bandene du hører om på skolen og hvis du først begynner å høre på Beatles begynner du også å høre på alle som kom etter dem. The Beatles har utvidet min og vår musikalske horisont, mest sannsynlig deres musikalske horisont, Ketil sin horisont, andre artisters horisonter, spesielt Bring Me The Horizon og diverse statsministere. The Beatles er tidenes mest innflytelsesrike, suksessfulle og populære musikkgruppe. 

Rubber Soul, som nevnt i innlegget om tidlig Beatles, var et tegn på at ting begynte å endre seg i The Beatles, både med musikken deres og med medlemmene som musikalske individer. Disse endringene, kombinert med de nye musikalske impulsene innad i The Beatles og nyvinninger innenfor studioteknikk kulminerte i det legendariske albumet ved navn Revolver fra 1966, et album som har blitt kåret til verdens beste album på en mengde lister og blant topp fem på mange flere. 
Manageren Brian Epstein hadde egentlig andre planer for gutta, han hadde planer om en tredje film om The Beatles men da ingen klarte å bli enige om en god handling endte det opp med at Beatles begynt å jobbe på det som ble Revolver. Dette førte til at Epstein prøvde å fylle kalenderen med nye spilleoppdrag, men det førte heller ikke mange veier og 1. mai 1966 spilte Beatles sin siste konsert i Storbritannia som folk betalte for.
Revolver introduserte en annen dynamikk innenfor sangskrivingen til The Beatles. Før Revolver var det John Lennon som var den kreative drivkraften og som ledet bandet, men det var rundt denne tiden Paul McCartney begynte å gå sine egne veier og skrive sanger alene i stedet for å samskrive med Lennon. Det hører også med til historien og det var rundt denne perioden at Lennon begynte å bli vanskelig å jobbe med og mindre interessert i å være med bandet.
Samtidig begynte også George Harrison å skrive sine egne saker, noe som distanserte seg fra resten av gjengen ved at han var sterkt inspirert av den indiske musikkulturen. Plutselig var The Beatles tre forskjellige sangskrivere som skrev forskjellige typer sanger. Også var Ringo med da. En annen faktor til disse dramatiske endringene kan ha vært bandets økende bruk av psykedeliske stoffer og andre rusmidler.

For å eksemplifisere hvor annerledes Beatles ble i løpet av 1965-1966 kan man for eksempel ta Eleanor Rigby som blir sunget av McCartney og som ellers blir spilt av et stort strykerensemble, noe som er nytt både i rockehistorien og i Beatles-historien, vi har Love You To som er det første eksempelet på Harrisons dypdykk inn i indisk musikk med sterk bruk av sitar, indisk sangstruktur og perkusjonsinstrumenter. Enda mer distinktiv er Lennons Tomorrow Never Knows, Revolvers siste spor som må sies å være noe av det mest futuristiske Beatles noensinne har gjort, med en mengde innovative virkemidler i produseringsfasen. Du har instrumenter som blir spilt av baklengs, musikk som går i loop, en eneste akkord, indiske elementer… Rett og slett veldig droneaktig, og det allerede i 1966.




Og det utrolige er at vi så vidt er i gang! Året etter var Beatles i gang igjen, denne gangen med det som kanskje er DET albumet som startet begrepet konseptalbum, nemlig Sgt Peppers… Dette var McCartneys idé, han mente at de burde lage et helt album basert på at de var et annet band. Dette alter-egoet, samt det faktum at de aldri spilte konserter lenger, førte til at Beatles kunne eksperimentere og gjøre hva enn de ville, blant annet hadde de et 40 mann sterkt orkester i ryggen. Dette er også det albumet der BBC fikk nervøs blære av alle mulige narkotika-referanser de trodde de så i tekstene, blant annet Lucy in the Sky With Diamonds (LSD), With a Little Help From my Friends (marihuana) og Fixing a Hole (heroin). 

Dette albumet ble også hyllet og kritikerne er ofte i strid over hva som er det mest innovative og beste albumet i verden, og da ender man som regel opp med en duell mellom Sgt Peppers og Revolver. Tittelsporet er en slags fusion med et blåser-ensemble og elektriske gitarer.
She’s Leaving Home har utelukkende et stryker-ensemble og en harpe som akkompagnement, det er klarinetter, full-out psykedelia og ikke minst det fantastiske kaoset som avslutter A Day In The Life. Et massivt album.





Og vi er fortsatt i 1967 når Beatles spiller inn sin tredje film, Magical Mystery Tour. Magical Mystery Tour var enda en ide fra Paul McCartney, denne gangen ville han lage en film om musikken til The Beatles gjennom en film nesten uten manus der det eneste faste holdepunktet var en buss fylt av tilsynelatende vanlige mennesker som drar på magiske eventyr. Totalslaktet av kritikerne, men musikken som fulgte med, den ble som alltid rost opp i skyene og med god grunn.

The Beatles som band begynte å gå i kraftig oppløsning. Medlemmene skrev sanger hver for seg, ikke alle medlemmene var med på innspillingene av medlemmenes respektive sanger, det var nesten nevekamp i studioet hver gang de var sammen i studio og ofte unngikk de hverandre totalt ved å spille inn i forskjellige studioer. Ut av dette kaoset kom allikevel et av musikkhistoriens første dobbeltalbum, White Album, 1968, med hele 30 sanger. Dette albumet er et sammensurium av forskjellige impulser, med alt fra herlige rockelåter som Back in the USSR, gjennom pop-ballader som Mother Natures`Son til rene tullelåter som Wild Honey Pie og Revolution 9. Vi får også begynnelsen på hard rock med Helter Skelter. Innspillingen av White Album er mest sannsynlig den mest turbulente innspillingsperioden The Beatles gikk gjennom. Tidligere dette året var de i India på et meditasjonskurs uten tilgang til narkotika, noe som så ut til å skape en bølge av kreativitet blant bandet. Når de var tilbake i England hadde de sammen skrevet 40 sanger. 

Spesielt John og Paul kom ikke særlig godt overens med hverandre på denne tiden, Paul var veldig lite imponert over Johns avant-garde tendenser, spesielt med tanke på Revolution 9 som er en ni minutter lang lydkollasj som skal forestille et lydbilde av en revolusjon. Denne sangen var sterkt inspirert av Yoko Ono, en amerikansk/japansk avant-garde kunstnerinne som John hadde blitt sammen med i løpet av Sgt. Pepper-tiden. Hun var en stor innflytelse på det meste av Johns musikk og var svært ofte med ham i studio, noe som irriterte de øvrige medlemmene. De to hadde også blitt heroinavhengige noe som førte til at John ble stadig vanskeligere å jobbe med. Han var også misfornøyd med Pauls låter som han mente ble for «koselige». Det hele toppet seg da Ringo en dag bestemte seg for å gå fra studioet og rett og slett forlate bandet en hel måned og kom ikke tilbake før de andre tryglet ham om det. Dette førte til at to av låtene, Back in the USSR og Dear Prudence, på albumet er spilt inn med de andre medlemmene på trommer. 
I det hele tatt var albumet totalt ødeleggende for bandets samspillevne og bare halvparten av låtene er innspilt av alle fire.

Tross stemningen som var innad i gruppa klarte The Beatles å gjennomføre innspillingen av to hele album til, hvorav ett av dem har endt opp med å bli det mest selgende av alle -nemlig Abbey Road. Dette albumet ble utgitt nest sist, men var faktisk det siste albumet The Bealtes spilte inn. En av grunnene til dette er at begynnelsen på innspillingene av det siste albumet deres, Let It Be, viste seg å være under like konfliktfylte omstendigheter som rundt White Album. Paul McCartney foreslo derfor å begynne arbeidet med et annet album som skulle gjøres på samme måte som Beatles tidligere hadde gjort det og ville få bandets trofaste produsent gjennom alle år, George Martin, til å produsere dette nostalgivekkende albumet med samme glød og samstemthet som tidligere. Resultatet ble Abbey Road; et album som virkelig reflekterer de gode intensjonene som lå bak det og inneholder mange av Beatles største verk. 

Blant disse finner vi Lennons sløye, nærmest prog-rock inspirerte I Want You (She’s So Heavy), og den vakre og komplekse sangen Because, som Lennon hentet inspirasjon til fra Beethovens «Måneskinnssonaten» da Yoko Ono hadde sittet og spilt den på piano og John hadde spurt om hun heller kunne prøve å spille akkordene baklengs.
Paul McCartney slo hardt til med en kraftig vokalprestasjon på Oh! Darling og andre finurlige låter.
George Harrison sto for noen av albumets beste låter: Here Comes the Sun og Something - to sarte og ekstremt stemningsfulle sanger. Til og med Ringo bidro med enda en sang, og som vanlig skrev han om livet under vann.
Albumet er også kjent for slutten på andresiden som består av en rekke sanger med glidende overganger, også kalt en medley.


Musikkeksempel 3 - Because:



Albumet kan rett og slett beskrives som en sammensmeltning av mange av Lennon, McCartney og Harrisons desidert beste låter.

Som nevnt tidligere var det ikke enkelt for bandet å fullføre arbeidet med det siste albumet, Let It Be. Det var en saktegående prosess og da albumet til slutt ble gitt ut 8. mai i 1970, hadde allerede The Bealtes vært oppløst i en måned. Dette albumet kan egentlig bare oppsummeres med at det har noen få av bandets mest ikoniske låter, mens resten av låtene mer eller mindre føles som fyllstoff med tanke på alt det andre Beatles ga ut tidligere i karrieren. Et litt halvhjerta karrierepunktum.

Etter å ha oppsummert The Beatles opp- og nedturer er det faktum at de er tidenes mest legendariske band neppe diskutabelt. Men hvilken rolle spiller de for oss i dag? Som Jo Inge nevnte føles The Beatles like, om ikke mer, aktuell for ham som musikk av nyere dato. Det samme gjelder forsåvidt meg og sikkert endel av dere. Hvorfor er de fortsatt like aktuelle?
Beatles-viter Robert Greenfield har skrevet mye om bandet og satte populariteten deres i perspektiv ved å referere til en undersøkelse gjort på unge mellom 18 og 29, der 81 prosent av de som ble undersøkt sa at de likte Bealtes. Den samme undersøkelsen ble gjort med bandet Coldplay, et relativt ungt og aktuelt popband, der bare 39 prosent var positive.
Dette i seg selv er kanskje en rar sammenligning ettersom The Beatles naturligvis er mer gjenkjennbare; de har lang fartstid i bransjen og en enorm musikkarv. Men den sammenligningen Greenfield fortsetter med er interessant å tenke på: Han ber oss om å forestille oss at ungdommene i 1960 skulle hatt samme entusiasme for jazzmusikken fra 1920-tallet og satt den musikken øverst på sin liste. Det er noe som gir Beatles en annen rolle enn bare «legenden Beatles».

Et annet element er budskapet i The Beatles’ musikk. Gjennom de tolv studioalbumene er det mange agendaer, mange temaer, store instrumentelle variasjoner og avgjørende skiftninger i omgivelsene rundt musikken. Men ett av budskapene har holdt seg noenlunde ved like helt fra den naive og sjarmerende rock’n’rollen de startet med til den sammensatte og erfarne nyskapningen de ble,- nemlig kjærlighet. Et utrolig bindende og åpent budskap som, i kombinasjon med musikk som var positiv og fengende, gjorde det veldig tilgjengelig for hvilket som helst publikum å lytte til dem. Gamle, unge og alle i mellom kunne og kan fremdeles relatere seg til The Beatles.


- dei kjærleiksrike studentene i Mus103

onsdag 11. mars 2015

Køntri

Country – Køntri

Country er en populær musikksjanger fra USA, der den oppstod tidlig på 1900-tallet og har sterke røtter i folkemusikk fra blant annet England, Irland og Mellom-Europa.

Den har røtter i tradisjonell folkemusikk, keltisk musikk, blues, og gospelmusikk og utviklet seg hurtig på 1920-tallet.

Begrepet «country music» ble tatt i bruk på 1940-tallet siden den gamle beskrivelsen «hillbilly music» ble sett på som nedverdigende.

Country har en mengde undersjangere, blant de mest kjente er:
Bluegrass
Folkrock
Outlaw country
Rockabilly
Countryrock
Honkey Tonk
Country-pop
Southern rock

Byen Nashville i Tennessee i USA er i dag ansett som hovedsenteret for countrymusikk.

I begynnelsen var country musikken hovedsakelig vokal, men etter hvert ble forskjellige strengeinstrumenter tatt i bruk, som fele, banjo, mandolin og gitar.

Sangene handlet i starten mer om praktiske hverdagsting som ALKOHOL, livet på gården, jernbanen og i familien, og tragedier som robberier, mord, togulykker og naturkatastrofer, men etter hvert har den begynt å omhandle også andre ting som kjærlighet, relasjoner, følelser og tanker. Ja, egentlig alt. Har som regel en seksuell undertone.

I 1910 utga John Lomax «Cowboy Songs and Other Frontier Ballads», som er den første kjente kolleksjonen av country sanger. I 1916 kom Cecil Sharp med hundrevis av folkesanger fra Cumberland fjellene, mellom Kentucky og Tennessee. Disse to hendelsene var spiren til interessen for musikken på et nasjonalt nivå.

De første opptakene av musikken kom derimot ikke før i 1922, da Eck Robertson utga den første plata med «old-time music». Samme året var en radiostasjon i Georgia førstemann til å spille «hillbilly» musikk for lytterne sine.

Den første ordentlig store country musikeren var Carl Sprague. Han var ofte også kalt for «The Original Singing Cowboy», fordi han var blant de første countryartistene som sang på plater, og ikke bare spilte, som Cecil Sharp og Eck Robertson.

Vernon Dalhart var den første til å ha en landsdekkende hit, med «Wreck of Old ’97» som handlet om en stygg togulykke i 1897. 

I 1920-årene ble Nashville i Tennessee et senter for countrymusikken, ikke minst på grunn av radiosendingene fra konsertlokalet Grand Ole Opry. 

Blant de store stilskaperne og pionerene var Jimmie Rodgers og The Carter Family.
Familien Carter og Jimmie Rodgers er kjent som noen av de største og første countryartistene. Rodgers spilte inn mange sanger som nådde toppen. For eksempel «Blue Yodel» solgte over en million plater. Carterfamilien spilte inn over 300 sanger fra 1927 og fremover i 17 år etter.

Når USA entret den store depresjonen på 30-tallet, ble det solgt mindre plater fordi folk hadde så lite penger etter børskrakket. Men fortsatt ble den fortsatt unge countrymusikken styrket da «barn dansene» og radio ble spilt hyppigere og hyppigere rundt om i hele USA.
-          Barn dance, låve dans, ble etter hvert sendt over radio.

Elektrisk gitar, dobro og steelgitar kom i bruk, i likhet med bass og etter hvert trommer, og elementer fra jazz og western swing satte sitt preg på musikken.

På 40-tallet var det en stor strømning av countryrelaterte mennesker til Nashville, som fra før av hadde The Grand Ole Opry. Mange slo seg ned og startet med denne musikken, og Nashville ble snart kjent som «The Capital of Country Music», eller countrymusikkens hovedstat.

Under den annen verdenskrig ble countrymusikken lansert internasjonalt, og siden er den blitt stadig mer utbredt, i takt med resten av den amerikanske populærkulturen. 

I 1950-årene oppsto rock'n'roll som en syntese av de hvites country og de svartes rhythm & blues, og også innen countrymusikken ble uttrykket etter hvert ganske variert. Blant store navn i 1950- og 1960-årene kan nevnes Johnny Cash, Jim Reeves, Hank Snow, Eddy Arnold, Webb Pierce, George Jones, Ernest Tubb, Buck Owens og produsenten og gitaristen Chet Atkins.

1970-årene kom den røffere outlaw-stilen som en reaksjon mot den konservative dominansen i Nashville, med artister som Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson.

En annen sjanger som kom på denne tiden er «country pop». Dette er musikk som begynte med at popsangere fikk hits på countrylistene til Billboard. Ikke alle var like fornøyd med dette, og det toppet seg da den Australske pop sangeren og skuespilleren Olivia Newton-John vant flere priser på country prisutdelinger. Som en protest dannet noen artister gruppen Association of Country Entertainers, men det varte ikke lenge.

Men i 1975, under CMA awards satte Charlie Rich fyr på konvolutten da han leste opp crossover artisten John Denver.

Paul Hemphill skrev i 1975 i Saturday Evening Post: «Country music isn’t really country anymore; it is a hybrid of nearly every form of popular music in America

«Truck Driving Country» er en annen sjanger som kom på denne tiden, og den er en blanding av country-rock, honkey tonk og Bakersville sound. Dave Dudley er kjent som «the father of truck driving country», og sangene innenfor denne sjangeren handler om livet og kjærlighetslivet til en lastebilkjører.
På midten av 80-tallet var det en del artister som gikk vekk i fra den polerte countrypopen som toppet listene, og lagde en helt ny sjanger, «neotraditionalist country». De ville gå tilbake til det mer tradisjonelle «back-to-basic» produksjonen. Det var Randy Travis som ledet denne bølgen, og utover 80-tallet ble denne sjangeren veldig populær, og mange artister snudde seg mot denne typen country. Blant dem var George Strait, Garth Brook, Travis Tritt og The Judds.
Neotraditionalist country falt i popularitet rundt ca 1991, da en ny merkevare av populære countrymusikk eksploderte i mainstream popularitet, ledet dels av Garth Brooks, da country musikken flyttet inn i stadion-konsert format. Til tross for dette skiftet, av de artistene som var populære på 1980-tallet, var det flere av de neotraditional musikere som overlevde overgangen til 1990-tallet enn de som gjorde country-pop på 1980-tallet.
Travis, Strait, Loveless og nykommeren Alan Jackson vært tro mot den neotraditional og fortsatte å ha mainstream suksess sammen med sine nyere, mer pop-orientert rivaler.
I år 2000 spilte Strait og Jackson inn en sang med tittelen « Murder on Music Row "som snakket direkte til splittelsen mellom neotraditionalists og pop-country musikere. 
Country popcountry rock og neotraditional country er de sjangerne i countrymusikk som har størst mainstream popularitet videre opp mot nyere tid.

Lydeksempel:

https://www.youtube.com/watch?v=LUFZKIPei7U - Eck Robertson - Arkansas Traveler – Juni/Juli 1922


https://www.youtube.com/watch?v=Cgt76Th5EIg - Fiddlin' John Carson - The Little Old Log Cabin in the Lane (1923)

https://www.youtube.com/watch?v=g-ks4hNLBjA - Blue Yodel by Jimmie Rodgers (1927)

 

https://www.youtube.com/watch?v=1yyNT7afVSs - Dolly Parton - Here you come again - Country pop

 

https://www.youtube.com/watch?v=yLSfzZ0vWG0 - The Highwaymen - Willie Nelson - City Of New Orleans (Live 1990)

 

https://www.youtube.com/watch?v=exeWDCGebMQ - Travis Tritt - Modern Day Bonnie and Clyde - neotraditionalist country

 

https://www.youtube.com/watch?v=r2DBxF_ncQU - Murder on Music Row - Alan Jackson with George Strait

 

https://www.youtube.com/watch?v=inAj-sbwP7I - Brad Paisley - Perfect Storm (2014) Country rock/pop

 


Rock te Blues

Kossn bluesen va med på å utvikle rock

Når vi tenke på rock n' roll, tenke vi ofte på elektriske gitara, forsterkera og kompliserte riff. Det e det det har utvikla sæ te, men sjangern villa nok ikke ha eksistert utn bluesen sine tolvtakters form, antifonale tekstur og gående basslinje. Den e en av de mest inflytelsesrike kildan te rock. Bluesen I sæ sjøl starta i Mississippi Delta-regionen med afrikanske slavesanga og ekspandert te områda som Dallas og Chicago – musikken inspirert store legenda som for eksempel the Beatles, the Rolling Stones og Jimi Hendrix.

Det e mang elementa i Rock n Roll som bevise sammenhengan i sjangeran. Både Rock og Blues består ofte av tromma, gitar og vokal – masse tidlig rock fulgt en lignandes rytme te bluesn, men i utviklinga av sjangern distansert den sæ med mer intense rytma og fremheva backbeat. Men likevæl e meininga bak musikken i begge sjangeran utvikla med samme hensikt. Målet e å lag musikk med råe følelsa. Bluesen e spesielt kjent for den blåe, litt melankolske følelsen mens rock kan defineres mer som en rød følelse, lidenskap, ofte for sex, kvinnjfælk og pæng. Opp igjennom åran sjer vi subsjangera i rocken som fokusere på forskjellige typa følelsa, som for eksempel Punk Rock som en kan definer som veldig lidenskapelig "sint" musikk.

No ska æ vis dokker to eksempla, et e blues legenden muddy waters med I'm your hoochie coochie man - tidlig utvikling av rock - og det andre e ZZ top med la grange - seinar blues/rock. Sammenlign dæm om du vil.

https://www.youtube.com/watch?v=fQ4NFsw4bOU
Muddy Waters

https://www.youtube.com/watch?v=Vppbdf-qtGU
ZZ Top


Utviklinga av rock har også myå gjør med interaksjonan mellom den såkalt svarte musikken og den kvite. Svarte fikk ikke kjøp kvit musikk, og kvite fikk ikke kjøp svart musikk. Svarte artista laga musikk for svarte, men en stor del av publikumet dæmmers visst sæ å vær kvite ungdomma som hørt det via svarte radiokanala og seinar jukeboxa. Dæm klikka helt over herre musikken og elska det. Nån festa vart arrangert med svarte musikera og miksa publikum, men politi brøyt det opp, nokka som ført te store opptøya. Før hadd ikke svart og kvit musikk miksa my, men med ny teknologi va det my enklar å få tilgang, og ingen som kun kontroller 100%. Rock hadd allerede begynt å bli utvikla av svarte musikera – et eksempel e Muddy Waters, en musiker som begynt å eksprimenter med å øk dynamikken i gitara og å "bøy" tonan for å oppnå en skrikende lyd – en teknikk som brukes hypping i rock. Likevel va det som oftest unge, kvite musikera – med nån untak som for eksempel Jimi Hendrix - som brøyt igjennom med herre nye sjangern og utvikle den sjøl om røttern fortsatt va godt planta i bluesen.
Selvfølgelig e det hyppige diskusjona om kor Rock egentlig kjæm fra, kæm som først starta det og kossn det egentlig vart utvikla. Fakta e at ingen veit helt sikkert svar på nån av dæm spørsmålan, men e det en ting vi veit, så e det at utn blues villa vi nok ikke ha rock her idag.