http://www.neatorama.com/2015/07/13/the-oldest-known-song-dates-back-3400-years/?utm_campaign=trueAnthem%3A+Trending+Content&utm_content=55a9c50f04d30177c9000001&utm_medium=trueAnthem&utm_source=facebook

Jazz på 1920 tallet i USA.

Folk flest forbandt ikke "jazz" bare med musikk i 1919. "Jazz" dekket alt som var vilt og nytt og moderne, særlig forbundet med dans og ulåter. "Jazzdansen" ble lansert i Skandinavia i 1919,

I 1917 ble den første plateinnspillingen med Original Dixieland Jazz Band utgitt i USA. Det er lett å bli fascinert av spørsmål om hvordan foregikk det som nå heter kommunikasjonen av jazz-impulsene og hvilke impulser som først ble transportert over Atlanteren. Reisevirksomhet, tilgang på radio og datidens fonogrammer var meget begrenset og sterkt farget av sosial status.

Den typiske jazzbandbesetning på 20-tallet var blitt 1-2 saksofoner, fiolin, piano, banjo og trommer.

I jazz er det improvisasjonen står sentralt.

Mange store musikere kunne ikke spille etter noter, så alt gikk på gehør.

I de tidligste stilarter ble grunnrytmen kraftig markert.

Jazz var et improvisasjons preget musikksjanger, der sangen ble laget på fremføringen. Lagde nye melodier og det var alltid en endring til fremførelsen.

Midt på 20-tallet utviklet jazz-orkesterne seg til å bli en del større - særlig i New York. Det ble flere eksemplarer av samme instrument, og dette førte til at man etter hvert ble nødt til å benytte nedskrevne arrangementer. Dette gjorde at musikken forandret seg fra å være helt bygd på improvisasjon til å ble mer gjennomarbeidet på forhånd. Improvisasjonen hadde allikevel en stor plass i musikken, men da bare på noen steder i arrangementet

Louis Daniel Armstrong

Født 4 agust 1901 i New Orleans.

Louis vokste opp i fattigstrøkene i New Orleans. Faren forlot familien mens Louis var liten, og moren overlot oppdragelsen av Louis og hans søster Beatrice til sin egen mor.

Louis lærte seg å spille kornett. Han likte å følge etter musikkorpsene som marsjerte gjennom byens gater, og plukket opp musikalske innflytelser overalt. Etterhvert fikk han jobber som musiker på elvebåtene og i tvilsomme konsertlokaler. Sitt første faste engasjement fikk han som tenåring i orkesteret Fate Marable.

I 1919 fikk han jobb som kornettist i Kid Orys jazzband. Tre år seinere fikk han sjansen til å reise til Chicago som var blitt jazzens hovedstad, da han fikk engasjement i Joe «King» Olivers Creole Jazz Band. Oliver som lenge hadde hjulpet den unge trompetisten, lot ham ta mange solopartier, og Armstrong utviklet raskt en egen stil. Det var i denne perioden Armstrong fikk gjøre sine første plateinnspillinger

Armstrong er en av tidenes mest berømte jazzmusikere, med betydelig ansvar for jazzens utvikling fra lokal dansemusikk i New Orleans til verdensomspennende kunstform. Han ble kjent under kjælenavnet «Satchmo» (kort for satchelmouth), på grunn av sitt brede smil.

lytteeksempel: 

https://www.youtube.com/watch?v=YtElKZHRISg

Jazz og den kalde krigen

Den Kalde krigen og jazz

Den kalde krigen er en betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen senere mellom øst og vest, etter den annen verdenskrig. Jernteppet..

Som øst og vest tyskland var skilt (berlinmuren) Sovjetunionen og USA, som var stormaktene under den kalde krigen kom med trusler mot hverandre. Også utsagn om at de kunne overleve atomkrig. Rustet seg opp mot atomkrig med bomberom. Folk fikk opplæring med å ta på gassmasker.

Sovjetunionen valgte blant annet å forby jazzmusikk, fordi de trodde den var amerikansk. Om de hørte på jazz musikk kunne det gi problemer. Det var vanskelig å få tak i jazzplater, men oppfinnsomme fans lagde piratkopier på resirkulert røntgenfilmer. Knokler som de kalles.

Når dagens amerikanske jazzmusikere inntar jazzfestivalene, handler det mest om musikk.

Men på 1950-tallet var amerikanske jazzmusikere en del av et storpolitisk prosjekt.

Fra å ha blitt betraktet som underholdning eller subkultur blir de svarte jazzmusikerne politiske aktører

På denne tiden hadde ikke jazzen noe framstående rolle i det amerikanske ambassadørprogrammet. Jazzen ble oppfattet som kunst mange steder i Europa, mens i USA ble det betraktet som underholdning. Men det amerikanske utenriksdepartementet anerkjente jazzen som kunstform etterhvert.Svarte jazzmusikerne opptrådte som representanter for USA i resten verden, skulle skape et demokratisk bilde av USA

Dizzy Gillespie nektet for eksempel å spille en konsert i Karachi i Pakistan før dørene ble åpnet for barna som ikke hadde råd til å komme inn. Han var kommet for å utveksle musikk og holdninger med folket. Derfor tok han en bunke billetter og gikk ut og delte dem ut til de vanlige menneskene som ikke var blitt invitert. På den måten fikk den amerikanske regjeringen litt mer demokrati enn de opprinnelig hadde ønsket seg.

Lytteeksempel: 

https://www.youtube.com/watch?v=tnOWikgTG2Q&list=PLrCFwkhGvpOXkAUZiYFH0RAhgd0Twykju

Depeche Mode

Det var en gang tidlig på 80tallet........og Depeche Mode

Vi skal helt tilbake til påsken 1982. Familien hadde pakket hele den grønne Volda 242 stasjonsvognen og kjørt inn på meieriet på Fosse i Strandebarm. Farfaren min kjøpte et nedlagt meieri med direktørbolig på toppen og det var her en svart Sonyo kassettspiller skulle spille Depeche Mode for første gang.

Låten var See You, og jeg var frelst.

Hvem er Depeche Mode?

De som ikke vet det i 2015, skal nå få en hitparade og litt historie. Gruppen slo gjennom i 1980 med albumet Speak and Spell. En britisk synthbølge var i gang. I Basildon vokste det opp fire kompiser: Martin Lee Gore, David Gahan (utt. Gerran - for familien kommer fra Skottland), Andrew Fletcher og Vince Clarke. Sistnevnte var bare med på det første albumet, før han startet Erasure. Alan Wilder tok over for Vince, og var med i Depeche Mode frem til 1993.

Det som er spesielt med denne gruppen, er at de har fra ganske tidlig av vært med på å definere lydbildet av hva som er det siste av elektronikk og innspilling / sampling.
Fra å lage tidlig blikkboks-musikk, regnis Depeche Mode i dag som et av verdens beste live-band, og fyller store stadioner verden over.

Musikken deres blir alltid først laget og skrevet ned akustisk. Gitar og piano, tromme og bass. Så filtres musikken gjennom avansert programmering, og sluttresultatet er langt fra der det begynte.

Det tok aldri skikkelig av før midten av 80-tallet. Etter flere album og ulike innslag av forskjellige synther, kom Black celebration i 1986 og Music for the Masses i 1987.

Nå var ballen i gang.

I 1990 kom Violator, og her er slagere på rad og rekke.

Etter et noe suspekt behov for narkotika i kroppen, gik det nesten på ræv med hele bandet etter turneen for det sistnevnte albumet. Folk tok seg sammen, og i 1993 kom albumet Songs of Faith and Devotion. Dette er et rockete album. Tekstene er mørke, triste som Liv Ullmann i en tragedie, og her er budskap om at noe er i gjære.

 

Det var det.

 

 

To år med mørke satt sine spor. Hor og narkotika og alkohol fikk gitaristen og låtskriveren Martin til å miste kontrollen. Bassisten Andrew fikk nervøst sammenbrudd og vokalisten David Gahan forsøkte å ta sitt eget liv, og kuttet pulsårene. Han våknet opp igjen, og var senere klinisk død i tre minutter etter en heroin-overdose.

 

Fra 2007 og Ultra har bandet pumpet opp flere hits, og laget imponerende musikkvidoer sammen med Anton Corbijn: Nederlandsk musiker/fotograf/filmregissør som har jobbet sammen med U2, Metallica og mange store, internasjonale artister.

 

Til slutt en hit-parade med noen av de nyeste låtene. Noen live-utgaver må også til!

 

 

 

Av Haldor Haugland Hjelmeseth

Samtidsmusikk / Sanntidsmusikk

Samtidsmusikk / Sanntidsmusikk

Fordi samtidsmusikk og improvisert musikk kan høyres ut som ”det same” ved første lytting, dersom ein manglar bakgrunnskunnskap.

KVA ER SAMTIDSMUSIKK??

Korleis skal eg kunne presentere eit musikalsk stykke når eg ikkje veit på kva musikalsk grunnlag stykket er skapt? Har det noko å seie om stilen er ny for mine øyre, når eg lyttar, eller tel mi oppleving og tolking like mykje som nokon som kjenner musikkstilen godt, både historisk og når det kjem til kor stor grad vedkomande har lytta til denne typen musikk? Og kor mykje spelar interesse for musikken inn? Vil det vere ei positiv eller ei negativ oppleving, vil det snu frå positivt eller negativt eller omvendt blablabla forhåndsdømming/forventning osb.

- Kva er samtidsmusikk?

Opprinneleg vart omgrepet samtidsmusikk brukt om den modernistiske musikken frå forrige hundreår. Modernistane ville sprengje grensene innan musikken. Dette gjorde dei gjerne ved å sprenge flygler i lufta. (notert?)

Ei samanlikning er korleis Picasso og andre målarar braut reglane for perspektiv og klassiske former i streben etter stadig nye kunstnariske uttrykk. Eller korleis du prøver å finne noko som mor di synes er enda meir irriterande enn Satyricon.

I dag vert samtidsmusikk brukt om improvisert og eksperimentell musikk og avantgardejazz – kort sagt nesten alle formar for musikk som du ikkje finner på Platekompaniet.

Dessutan er stykka gjerne på rundt eit kvarter, som er omtrent så lenge ein orkar å høyre på ein gnagar som vert køyrt gjennom en kjøkkenmaskin.

- Kvifor høyres samtidsmusikk ut som eit ekorn som vert køyrt gjennom ein hurtigmiksar?

Ei forklaring kjem frå Paul Hindemith (tysk komponist og multi-instrumentalist), som sa noko slikt som at all musikk er meiningslaus støy for øyrer som ikkje er mottakelege. Samtidsmusikk er vanskelegere å lytte til enn Mozart-menuettar, og det kan trengst trening før øyret ditt høyrer nyansar og strukturer i musikken. Dette betyr at dersom du ikkje er van med å høyre på samtidsmusikk, vert det lett til at musikken høyres ut for deg som Satyricon-platene dine høres ut for mor di.

Ei anna forklaring kan vere at komponisten har skrive eit stykke der ekorn og hurtigmiksarar vert brukt som instrumenter.

(Av Didrik Schjerven Søderlind, ballade.no)

Klassisk musikk er den musikken som har hatt kraft til å overleve sin eigen æra, sin eigen tidsepoke, uansett form, stil og innhald. Så betegnelsen klassisk forutsetter at genren under vurdering kan knytast stilmessig eller idiomatisk til ein eller eit fåtal historiske tidsepokar. Men det inneber også at den på et eller anna plan fortsatt må utøvast, må være relevant for vår samtid, den må gi noko til nokon også i dag. Om ikkje, hadde den ikkje overlevd. Om ikkje, hadde den ikkje vært klassisk.

Klassisk musikk er derfor død, men den lever. Dette kan synes som eit paradoks, men er det ikkje. Klassisk musikk er nødvendigvis eit avslutta kapittel i forhold til stilistisk utvikling. Den er ikkje lenger en del av kunstens utviklingsfront, av dens avantgarde. Det medfører også at den potensielle genre-betegnelsen må være en tilstrekkelig homogen stilbetegnelse, at musikken må være kjenneteiknet ved stilistiske og estetiske kjennemerker som er felles for de musikkformene som faller under denne betegnelsen. Sen-barokk, wiener-klassisme, romantikk, neo-klassisisme.

(Frå Jazznytt, 2011)

BOYL

Rolf Wallin, Det Norske Kammerorkester, Oslo Filharmoniske orkester og Oslo Sinfonietta, 1995.
(Er det då framleis samtid? 20 år gamalt?)

Komponisten fortel sjølv om Boyl:

"Alchemy is known as the grandfather of modern chemistry, but the philosophical aspects of it was perhaps even more important. The chaotic massa confusa, excavated from the mountain, has to undergo a long process in which it is repeatedly dissolved (boiled) and coagulated, and from this the prima materia emanates, the raw material for making gold. Carl Gustav Jung was very occupied with the archetypal aspects of alchemy, and was struck by the similarities between opus magnum and the psychoanalytical process. In the latter, the massa confusa of the subconscious is the prime instrument for reaching mental completeness.

In my music, the massa confusa is number material emanating from a so-called "fractal" mathematical function. The function is relatively simple, but it generates fascinating and surprisingly "organical" patterns when repeated a large number of times. The main issue of "Boyl" is the interaction between the liquid, cold and yielding principle of kvikksølv, and the solid, burning, and dominant principle of svovel. In the piece, mercury is alone on the scene for a long time before sulphur enters. During the piece, the two principles interchange their qualities, and, finally, they melt together.

  

Komposisjonen er streng og disposisjonen ryddig til å vere musikk kategorisert som samtidssjanger. Kanskje eit ode til korleis vår eksistens, som nokre gonger tynger oss, også kan by på augneblink av stor venleik- med sin ubegrensa kapasitet for fornying gjennom det som kan verke som tilfeldig.

(Overraskingsmoment, første gong gjort av Haydn i symfoni nr 94.  Berre at det er hakket meir overraskande her, ei evt. oppbygging som ein jo kan ane i nr. 94, er ikkje å spore i Boyl. Det er som eit skot i natta."

Sanntidsmusikk

Eit begrep eg meiner eg kanskje har funne opp om ein type musikk som har eksistert lenge, heil-improvisert musikk innanfor den stadig ekspanderande genren jazz, som vert utøvd live utan førebuing musikarane seg i mellom. Musikken vert til i sanntid. Vanskeleg, av og til umogeleg å transkribere med det klassiske notesystemet, dersom nokon skulle finne på å prøve seg på det etter at musikken er skapt.

GRENSER

Sidsel Endresen, vokal

Stian Westerhus , gitar, effektpedalar, klemmer, bue

https://www.youtube.com/watch?v=4oRMMSK0Yd0

Samtidsmusikk handlar om grenser, ja, men partitur og musikkteori spelar ein svært stor rolle når det er snakk om komposisjonar med mange musikarar, ofte eit heilt symfoniorkester. I sanntidsmusikk handlar det om kommunikasjon mellom utøvarar, intuisjon, lytting til musikken som vert til DER OG DÅ i si reinaste form. Eit papir eller nokon andre sin plan for lenge sidan har ingenting med augneblinken å gjere. SAMSTUNDES, det trengs ikkje akkurat lite bakgrunn innanfor instrumentet sitt og musisering med andre.

Tanja Orning, cello i Stavanger symfonien. Slutta, og snudde celloen opp-ned. Putta papir mellom strengane. Er det då plutseleg samtidsmusikk? Jazz? Impro? Performance? https://www.youtube.com/watch?v=KJD0qkBOjGo

Kristoffer Lo, tuba, popband.  Demonterer tuba og andre horn, tek av munnstykket, bles der det går an å blåse.https://www.youtube.com/watch?v=E4XK4GJ0GcE

Martin Taxt, også tuba: Samtid eller sanntid? Held ein tone i 11 minutt v hjelp av sirkelpust. Mogeleg å notere, også intensitet og dynamikk innanfor den tonen, men blåtonane og overtonane som oppstår? Stemninga? Intensjonen, der og då? (Fann ikkje video/lytteeksempel dessverre!)

Å kjenne instrumentet sitt godt, langt utover tradisjonell bruk.

Samtidsmusikk: Utfordre notesystemet og musikarar. Kan oppførast fleire gonger, meir eller mindre likt.

Sanntidsmusikk: Utfordre instrumentet, nærast umogeleg å transkribere, spes vokal.

Utdrag frå intervju med Sidsel Endresen:

- Var det planlagt, at du skulle reise deg, for å fortelle musikerne dine at «nå er showet over»?

– Nei, på ingen måte. Jeg var rett og slett maroder i ryggen, og da ble det sånn.

- Hva slags planer hadde dere i forkant av konserten?

– Ingen.

- Konferansier Hammerø formante 10 minutters fotomulighet; han kunne ikke si for eksempel «tre låter» – for det kunne hende det ble bare én låt …?

– Riktig. Denne konserten kunne like gjerne kommet til å bli bestående av 40 miniatyrer.

Hvordan man kan skape musikk på denne måten? Sidsel Endresen snakker om «erfarings-basert disiplin», «mengdetrening», «form», «struktur», «brudd», «rollefunksjon».

– Alle jeg jobber sammen med arbeider på denne måten.

(…)

– Ja … Men sammenhengen er … Med Stian (Westerhus) blir det oftere noe mer melodisk. Noen ganger ser vi på hverandre, og tenker likt: «Dette er jo nesten en låt!»

- Men forholder du deg til det faktum at Stian for eksempel legger en g-moll-akkord?

– Nei, sånn tenker jeg ikke i det hele tatt. Stian har sin signatur, men vi tenker aldri i den typen harmoniske retninger.

- Jeg liker kaos – det fins ingen vanntette skott mellom musikkformene.

Samtid: Tanke og filosofi bak. Grenser I form av notasjon.

Sanntid: Der og då, kjem an på "dagsform."

Stor forskjell på improvisert og notert, sjølv om resultatet kan høyrast likt ut.

Fyll ut sjølv nedanfor det du tenkjer:

Når ein lyttar til samtid:

Når ein lyttar til sanntid:

Bruddet i kunstmusikken etter andre verdskrig

Sidan musikken i tida før og under andre verdskrig hadde blitt brukt som eit verkemiddel for nazistane ville kunstnarar bryte med det tradisjonelle tonale musikkspråket. Stikkord er serialisme, minimalisme, klangflatemusikk, fusjon mellom klassisk og rytmisk musikk.

 

Serialisme er ein tenkemåte i eit fagmiljø av komponistar, miljøet oppsto rundt sommarskulen i Darmstadt på slutten av 1940-talet byrjinga av 1950-talet. I den utbomba tyske byen Darmstadt møttes unge komponistar for å lære meir. Denne «tenkjemåten» prega musikklivet i Europa i nesten 20 år. Det var Arnold Schönberg som opprinneleg var først ute, då han på 1920-talet jobba med atonalitet og utvikla 12-tonesystemet. Deretter braut både han og fleire andre desse reglane og laga seg nye reglar, men ideen var unnfanga. I 1944 kom den franske komponisten Olivier Messiaen med ei vidareutvikling – også tonen sin varighet var ein del av seriane ein brukte.

Denne utviklinga heldt fram, mot slutten av 1950-talet var det endå fleire delar/komponentar i musikken som blei serialisert. Musikken blei i stor grad påverka av tekniske framsteg, med nye elektroniske medier kunne ein gjere musikken endå meir komplisert, vende og vri på den i større grad. Til dømes brukte ein lydband. Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen er rekna som nokon av dei viktigaste komponistane. Dei var beggje inspirert av Schönberg, Webern og Messiaen.

Karlheinz Stockhausen var ein tysk komponist som blei utdanna i Köln og hos den franske komponisten Olivier Messiaen med andre. Han jobba som professor i komposisjon ved musikkhøgskulen der etterkvart, men jobba først lenge som kunsterisk leiar ved radiohuset i Köln.

Framsto som orignal og omdiskutert på byrjinga av 1950-talet. Han laga sine eigne reglar/vidareutvikla den serielle musikken, og tok også i bruk elektronikk, mellom anna var han ein av dei første som skreiv musikk med bevegelege klangar. Dette fekk ein til ved at ulike klangkjelder var plassert på bestemte plassar rundt om i rommet. (Gesang der Jünglinge, 1955). Til verdensutstillinga i 1970 i Osaka så fekk han realisert draumen om ein globusforma sal der musikken skulle framførast.

Gesang der Jünglinge:

https://www.youtube.com/watch?v=xgkwOrUuMnc

I Klavierstück XI frå 1956 så er dei 19 tonegruppene i verket notert på eit stort ark – og dei kan framførast i kva rekkjefølgje som helst.

Klavierstück XI:

https://www.youtube.com/watch?v=UmCT69F03wo

Kreuzspiel(1951), debutverket til Stockhausen:

https://www.youtube.com/watch?v=oIxGi_bI1CI

 

Pierre Boulez er ein fransk komponist som frå midten av 1950-talet blei rekna som ein av dei leiande avantgarde-komponistane. Mot slutten av 1960-talet tok mange komponistar til å syns at serialismen var for restriktiv med alle reglane, Boulez lurte på om serialismen var blitt overflødig. Inntoget av alle dei nye hjelpemidla hadde gjort klangbildet større, og aleatorikken(tilfeldighetsmusikken) gjorde at ein kunne eksperimentere på ein annan måte.

Arne Nordheim

 

I Norge er Arne Nordheim ein sentral person. Han vart fødd i Larvik i 1931, og han kom eigentleg til Oslo for å studere orgel, men under ein konsert med musikk av Gustav Mahler i 1949 blei han så bergtatt at han etter det satsa på komposisjon. Han har hatt stor betydning for samtidsmusikken i Norge. Frå 1982 fekk han bu i statens æresbolig for kunstnerar, «Grotten» i Oslo. Han blei mest kjent for orkesterverka sine, men allereie i 1956 vakte han stor merksemd med sin strykekvartett nr. 1. Utover på 1960-talet eksperimenterte han meir og meir med elektroniske verkemiddel.

Epitaffio frå 1963:

https://www.youtube.com/watch?v=c0HkLcZKb6c

 

Minimalisme

Terry Riley amerikansk komponist som også var inspirert av indisk musikk, på 1960-talet foretok han mange studiereiser til India. Stykket hans «In C» frå 1963. 

https://www.youtube.com/watch?v=yNi0bukYRnA

Phillip Glass – amerikansk komponist som er sterkt knytt til minimalisme innanfor klassisk musikk, mest aktuell når ein snakkar om dei siste 25 åra av 1900-talet. Minimalistisk harmonikk. «Glass Works». Har og skrive ein del filmmusikk.

https://www.youtube.com/watch?v=6Stu7h7Qup8

John Cage er eit viktig namn i kunstmusikken. Han eksperimenterte masse med klangar og rytme, med piano innstilt på ulike måtar, og med begrepet musikk. Hjalp fram nokre av dei som starta performance-kunstsjangeren.

Kjelder:

http://www.musikkparken.no/node/363

Tre viktige syttitalls-sjangre

HARD ROCK

Hardrock er en sjanger som ikke overraskende stammer direkte fra 60-tallsrocken. Veldig tydelige forskjeller er bruken av mer aggressiv, råere vokal enn tidligere rock, samt at gitarene får en stadig mer fremtredende rolle i musikken, med mer distortion blant annet. Dette er en sjanger som på en måte er veldig definerende for 70-tallet, tiåret der denne musikken var mest populær. På 80-tallet kommer det nemlig så mange forskjellige varianter av rock og metal at du knapt klarer å sjangerbestemme noe som helst lenger, og på 90-tallet var alle disse store stadion-bandene slukt av grunge, indie og britpop.

Allerede på midten av 60-tallet kan man høre at lyden av hardrock begynner å etablere seg, spesielt hos band som The Who og bluesartister som Cream og Jimi Hendrix, alle bandene kjennetegnes av gitaristenes soloer og bluesaktige rytmer. Det er uansett ikke før Led Zeppelin og Black Sabbath entrer musikkhistorien at vi får den distinkte og harde sounden som vi kjenner som hardrock i dag. Disse to vil for alltid bli husket som pionerene. Rolling Stones og The Who fulgte etter med sin egen versjon av hardrocken og en mengde andre nye band som Deep Purple, AC/DC og Thin Lizzy ble med på hardrock-bølgen som dominerte 70-tallets rockemusikk.

80-tallet, derimot, er starten på slutten for den originale hardrocken. Led Zeppelin og Black Sabbath er oppløst og det eneste bandet som til en viss grad viderefører arven fra 70-tallet er AC/DC. Hardrock er nå blitt et tre med mange grener som springer ut av det, og på de grenene står det glamrock, heavy metal, thrash metal, synth rock etcetera etcetera. Slik ble hardrock til en rekke forskjellige rockesjangre som skapte et enormt mangfold i rockemusikken som fulgte.

https://www.youtube.com/watch?v=hC-T0rC6m7I

FUNK

En annen sjanger som fikk sin spede begynnelse på 60-tallet og som ble voldsomt populær utover på 70-tallet var funken, en veldig rytmisk musikk som la mindre vekt på harmonikk og melodikk og mer vekt på trommene og basslinjene, gjerne med bassgangen som det viktigste med låtene. Funk skiller seg også ut fra RnB og Soul ved at de tar i bruk flere og mer kompliserte akkorder, som maj7’ere og niere.

James Brown kan regnes som den første artisten som spilte funkmusikk, han skilte seg ut fra all annen rytmisk musikk med en sound som var typisk ham, han hadde nemlig alltid tungt slag på eneren. Dette høres ikke ut som en revolusjonerende endring i musikken men det ble oppfattet som veldig nytt og spennende på den tiden, og James Brown har siden den gang fått litt av æren for at funk ble så stort som det ble.

Funk var uansett mest populært på 70-tallet med flere forskjellige artister som fikk masse radiotid, blant andre Stevie Wonder, Kool & The Gang og Sly and the Family Stone, men sjangeren måtte også krige med den ekstremt populære sjangeren disco om spilletiden, disse to var jo de to mest dansbare sjangrene på 70-tallet og de sjangrene afroamerikanerne som regel holdt seg innenfor. Dessverre tok også den originale funken farvel med musikkhistorien på 80-tallet da også denne sjangeren ble splittet opp i mange forskjellige undersjangre, blant annet funk rock der det største bandet, Red Hot Chili Peppers er kjent for de fleste her.

 https://www.youtube.com/watch?v=YST-JQ1bREA

PUNK

Punk, den yngste sjangeren vi presenterer i dag, blir først identifisert som punk i 1976, da ble begrepet brukt for å beskrive The Ramones, Sex Pistols, Patti Smith og andre band og artister som spilte samme type musikk og vips ble punk rock en egen sjanger. Punk kjennetegnes med korte, kjappe låter med enkel instrumentering, politiske tekster og mildt sagt spesielle vokalprestasjoner. Sjangeren var populær i flere land i verden men det tok helt av i Storbritannia der punk ble mer enn sosial bevegelse enn en musikksjanger. Ungdom i Storbritannia som var lei av monarkiet og Margaret Thatcher, som hatet alt og alle.

Det eneste bandet vi egentlig trenger å dra fram for å illustrere punken er Sex Pistols. Et band som kunne irritere på seg hvem som helst, til og med sine egne fans. De var på nippet til å starte opprør hver gang de spilte en konsert. Frontmann Johnny Rotten pleide å annonsere følgende kraftsalve til publikum: «Dere hater kanskje oss men vi hater dere enda mer!»

En slik sjanger kan dessverre ikke overleve over lengre tid og en krangel mellom Sex Pistols-gitaristen Steve Jones og tv-profilen Bill Grundy på direktesendt tv der Steve Jones skal ha slengt noen obskøniteter sendte sjokkbølger over hele BBC. Etter dette ble det stadig vanskeligere å være Sex Pistols, de ble ikke spilt på radio og platebutikker ville ikke reklamere for dem. Likevel, når de først slapp sitt eneste album, Never Mind the Bollocks, Heres the Sex Pistols gikk det rett på førsteplass på listene. Etter dette døde punken, mye på grunn av at hardcore-punk tok over mesteparten av publikummet. 

https://www.youtube.com/watch?v=qbmWs6Jf5dc