http://www.neatorama.com/2015/07/13/the-oldest-known-song-dates-back-3400-years/?utm_campaign=trueAnthem%3A+Trending+Content&utm_content=55a9c50f04d30177c9000001&utm_medium=trueAnthem&utm_source=facebook

Jazz på 1920 tallet i USA.

Folk flest forbandt ikke "jazz" bare med musikk i 1919. "Jazz" dekket alt som var vilt og nytt og moderne, særlig forbundet med dans og ulåter. "Jazzdansen" ble lansert i Skandinavia i 1919,

I 1917 ble den første plateinnspillingen med Original Dixieland Jazz Band utgitt i USA. Det er lett å bli fascinert av spørsmål om hvordan foregikk det som nå heter kommunikasjonen av jazz-impulsene og hvilke impulser som først ble transportert over Atlanteren. Reisevirksomhet, tilgang på radio og datidens fonogrammer var meget begrenset og sterkt farget av sosial status.

Den typiske jazzbandbesetning på 20-tallet var blitt 1-2 saksofoner, fiolin, piano, banjo og trommer.

I jazz er det improvisasjonen står sentralt.

Mange store musikere kunne ikke spille etter noter, så alt gikk på gehør.

I de tidligste stilarter ble grunnrytmen kraftig markert.

Jazz var et improvisasjons preget musikksjanger, der sangen ble laget på fremføringen. Lagde nye melodier og det var alltid en endring til fremførelsen.

Midt på 20-tallet utviklet jazz-orkesterne seg til å bli en del større - særlig i New York. Det ble flere eksemplarer av samme instrument, og dette førte til at man etter hvert ble nødt til å benytte nedskrevne arrangementer. Dette gjorde at musikken forandret seg fra å være helt bygd på improvisasjon til å ble mer gjennomarbeidet på forhånd. Improvisasjonen hadde allikevel en stor plass i musikken, men da bare på noen steder i arrangementet

Louis Daniel Armstrong

Født 4 agust 1901 i New Orleans.

Louis vokste opp i fattigstrøkene i New Orleans. Faren forlot familien mens Louis var liten, og moren overlot oppdragelsen av Louis og hans søster Beatrice til sin egen mor.

Louis lærte seg å spille kornett. Han likte å følge etter musikkorpsene som marsjerte gjennom byens gater, og plukket opp musikalske innflytelser overalt. Etterhvert fikk han jobber som musiker på elvebåtene og i tvilsomme konsertlokaler. Sitt første faste engasjement fikk han som tenåring i orkesteret Fate Marable.

I 1919 fikk han jobb som kornettist i Kid Orys jazzband. Tre år seinere fikk han sjansen til å reise til Chicago som var blitt jazzens hovedstad, da han fikk engasjement i Joe «King» Olivers Creole Jazz Band. Oliver som lenge hadde hjulpet den unge trompetisten, lot ham ta mange solopartier, og Armstrong utviklet raskt en egen stil. Det var i denne perioden Armstrong fikk gjøre sine første plateinnspillinger

Armstrong er en av tidenes mest berømte jazzmusikere, med betydelig ansvar for jazzens utvikling fra lokal dansemusikk i New Orleans til verdensomspennende kunstform. Han ble kjent under kjælenavnet «Satchmo» (kort for satchelmouth), på grunn av sitt brede smil.

lytteeksempel: 

https://www.youtube.com/watch?v=YtElKZHRISg

Jazz og den kalde krigen

Den Kalde krigen og jazz

Den kalde krigen er en betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen senere mellom øst og vest, etter den annen verdenskrig. Jernteppet..

Som øst og vest tyskland var skilt (berlinmuren) Sovjetunionen og USA, som var stormaktene under den kalde krigen kom med trusler mot hverandre. Også utsagn om at de kunne overleve atomkrig. Rustet seg opp mot atomkrig med bomberom. Folk fikk opplæring med å ta på gassmasker.

Sovjetunionen valgte blant annet å forby jazzmusikk, fordi de trodde den var amerikansk. Om de hørte på jazz musikk kunne det gi problemer. Det var vanskelig å få tak i jazzplater, men oppfinnsomme fans lagde piratkopier på resirkulert røntgenfilmer. Knokler som de kalles.

Når dagens amerikanske jazzmusikere inntar jazzfestivalene, handler det mest om musikk.

Men på 1950-tallet var amerikanske jazzmusikere en del av et storpolitisk prosjekt.

Fra å ha blitt betraktet som underholdning eller subkultur blir de svarte jazzmusikerne politiske aktører

På denne tiden hadde ikke jazzen noe framstående rolle i det amerikanske ambassadørprogrammet. Jazzen ble oppfattet som kunst mange steder i Europa, mens i USA ble det betraktet som underholdning. Men det amerikanske utenriksdepartementet anerkjente jazzen som kunstform etterhvert.Svarte jazzmusikerne opptrådte som representanter for USA i resten verden, skulle skape et demokratisk bilde av USA

Dizzy Gillespie nektet for eksempel å spille en konsert i Karachi i Pakistan før dørene ble åpnet for barna som ikke hadde råd til å komme inn. Han var kommet for å utveksle musikk og holdninger med folket. Derfor tok han en bunke billetter og gikk ut og delte dem ut til de vanlige menneskene som ikke var blitt invitert. På den måten fikk den amerikanske regjeringen litt mer demokrati enn de opprinnelig hadde ønsket seg.

Lytteeksempel: 

https://www.youtube.com/watch?v=tnOWikgTG2Q&list=PLrCFwkhGvpOXkAUZiYFH0RAhgd0Twykju

Depeche Mode

Det var en gang tidlig på 80tallet........og Depeche Mode

Vi skal helt tilbake til påsken 1982. Familien hadde pakket hele den grønne Volda 242 stasjonsvognen og kjørt inn på meieriet på Fosse i Strandebarm. Farfaren min kjøpte et nedlagt meieri med direktørbolig på toppen og det var her en svart Sonyo kassettspiller skulle spille Depeche Mode for første gang.

Låten var See You, og jeg var frelst.

Hvem er Depeche Mode?

De som ikke vet det i 2015, skal nå få en hitparade og litt historie. Gruppen slo gjennom i 1980 med albumet Speak and Spell. En britisk synthbølge var i gang. I Basildon vokste det opp fire kompiser: Martin Lee Gore, David Gahan (utt. Gerran - for familien kommer fra Skottland), Andrew Fletcher og Vince Clarke. Sistnevnte var bare med på det første albumet, før han startet Erasure. Alan Wilder tok over for Vince, og var med i Depeche Mode frem til 1993.

Det som er spesielt med denne gruppen, er at de har fra ganske tidlig av vært med på å definere lydbildet av hva som er det siste av elektronikk og innspilling / sampling.
Fra å lage tidlig blikkboks-musikk, regnis Depeche Mode i dag som et av verdens beste live-band, og fyller store stadioner verden over.

Musikken deres blir alltid først laget og skrevet ned akustisk. Gitar og piano, tromme og bass. Så filtres musikken gjennom avansert programmering, og sluttresultatet er langt fra der det begynte.

Det tok aldri skikkelig av før midten av 80-tallet. Etter flere album og ulike innslag av forskjellige synther, kom Black celebration i 1986 og Music for the Masses i 1987.

Nå var ballen i gang.

I 1990 kom Violator, og her er slagere på rad og rekke.

Etter et noe suspekt behov for narkotika i kroppen, gik det nesten på ræv med hele bandet etter turneen for det sistnevnte albumet. Folk tok seg sammen, og i 1993 kom albumet Songs of Faith and Devotion. Dette er et rockete album. Tekstene er mørke, triste som Liv Ullmann i en tragedie, og her er budskap om at noe er i gjære.

 

Det var det.

 

 

To år med mørke satt sine spor. Hor og narkotika og alkohol fikk gitaristen og låtskriveren Martin til å miste kontrollen. Bassisten Andrew fikk nervøst sammenbrudd og vokalisten David Gahan forsøkte å ta sitt eget liv, og kuttet pulsårene. Han våknet opp igjen, og var senere klinisk død i tre minutter etter en heroin-overdose.

 

Fra 2007 og Ultra har bandet pumpet opp flere hits, og laget imponerende musikkvidoer sammen med Anton Corbijn: Nederlandsk musiker/fotograf/filmregissør som har jobbet sammen med U2, Metallica og mange store, internasjonale artister.

 

Til slutt en hit-parade med noen av de nyeste låtene. Noen live-utgaver må også til!

 

 

 

Av Haldor Haugland Hjelmeseth

Samtidsmusikk / Sanntidsmusikk

Samtidsmusikk / Sanntidsmusikk

Fordi samtidsmusikk og improvisert musikk kan høyres ut som ”det same” ved første lytting, dersom ein manglar bakgrunnskunnskap.

KVA ER SAMTIDSMUSIKK??

Korleis skal eg kunne presentere eit musikalsk stykke når eg ikkje veit på kva musikalsk grunnlag stykket er skapt? Har det noko å seie om stilen er ny for mine øyre, når eg lyttar, eller tel mi oppleving og tolking like mykje som nokon som kjenner musikkstilen godt, både historisk og når det kjem til kor stor grad vedkomande har lytta til denne typen musikk? Og kor mykje spelar interesse for musikken inn? Vil det vere ei positiv eller ei negativ oppleving, vil det snu frå positivt eller negativt eller omvendt blablabla forhåndsdømming/forventning osb.

- Kva er samtidsmusikk?

Opprinneleg vart omgrepet samtidsmusikk brukt om den modernistiske musikken frå forrige hundreår. Modernistane ville sprengje grensene innan musikken. Dette gjorde dei gjerne ved å sprenge flygler i lufta. (notert?)

Ei samanlikning er korleis Picasso og andre målarar braut reglane for perspektiv og klassiske former i streben etter stadig nye kunstnariske uttrykk. Eller korleis du prøver å finne noko som mor di synes er enda meir irriterande enn Satyricon.

I dag vert samtidsmusikk brukt om improvisert og eksperimentell musikk og avantgardejazz – kort sagt nesten alle formar for musikk som du ikkje finner på Platekompaniet.

Dessutan er stykka gjerne på rundt eit kvarter, som er omtrent så lenge ein orkar å høyre på ein gnagar som vert køyrt gjennom en kjøkkenmaskin.

- Kvifor høyres samtidsmusikk ut som eit ekorn som vert køyrt gjennom ein hurtigmiksar?

Ei forklaring kjem frå Paul Hindemith (tysk komponist og multi-instrumentalist), som sa noko slikt som at all musikk er meiningslaus støy for øyrer som ikkje er mottakelege. Samtidsmusikk er vanskelegere å lytte til enn Mozart-menuettar, og det kan trengst trening før øyret ditt høyrer nyansar og strukturer i musikken. Dette betyr at dersom du ikkje er van med å høyre på samtidsmusikk, vert det lett til at musikken høyres ut for deg som Satyricon-platene dine høres ut for mor di.

Ei anna forklaring kan vere at komponisten har skrive eit stykke der ekorn og hurtigmiksarar vert brukt som instrumenter.

(Av Didrik Schjerven Søderlind, ballade.no)

Klassisk musikk er den musikken som har hatt kraft til å overleve sin eigen æra, sin eigen tidsepoke, uansett form, stil og innhald. Så betegnelsen klassisk forutsetter at genren under vurdering kan knytast stilmessig eller idiomatisk til ein eller eit fåtal historiske tidsepokar. Men det inneber også at den på et eller anna plan fortsatt må utøvast, må være relevant for vår samtid, den må gi noko til nokon også i dag. Om ikkje, hadde den ikkje overlevd. Om ikkje, hadde den ikkje vært klassisk.

Klassisk musikk er derfor død, men den lever. Dette kan synes som eit paradoks, men er det ikkje. Klassisk musikk er nødvendigvis eit avslutta kapittel i forhold til stilistisk utvikling. Den er ikkje lenger en del av kunstens utviklingsfront, av dens avantgarde. Det medfører også at den potensielle genre-betegnelsen må være en tilstrekkelig homogen stilbetegnelse, at musikken må være kjenneteiknet ved stilistiske og estetiske kjennemerker som er felles for de musikkformene som faller under denne betegnelsen. Sen-barokk, wiener-klassisme, romantikk, neo-klassisisme.

(Frå Jazznytt, 2011)

BOYL

Rolf Wallin, Det Norske Kammerorkester, Oslo Filharmoniske orkester og Oslo Sinfonietta, 1995.
(Er det då framleis samtid? 20 år gamalt?)

Komponisten fortel sjølv om Boyl:

"Alchemy is known as the grandfather of modern chemistry, but the philosophical aspects of it was perhaps even more important. The chaotic massa confusa, excavated from the mountain, has to undergo a long process in which it is repeatedly dissolved (boiled) and coagulated, and from this the prima materia emanates, the raw material for making gold. Carl Gustav Jung was very occupied with the archetypal aspects of alchemy, and was struck by the similarities between opus magnum and the psychoanalytical process. In the latter, the massa confusa of the subconscious is the prime instrument for reaching mental completeness.

In my music, the massa confusa is number material emanating from a so-called "fractal" mathematical function. The function is relatively simple, but it generates fascinating and surprisingly "organical" patterns when repeated a large number of times. The main issue of "Boyl" is the interaction between the liquid, cold and yielding principle of kvikksølv, and the solid, burning, and dominant principle of svovel. In the piece, mercury is alone on the scene for a long time before sulphur enters. During the piece, the two principles interchange their qualities, and, finally, they melt together.

  

Komposisjonen er streng og disposisjonen ryddig til å vere musikk kategorisert som samtidssjanger. Kanskje eit ode til korleis vår eksistens, som nokre gonger tynger oss, også kan by på augneblink av stor venleik- med sin ubegrensa kapasitet for fornying gjennom det som kan verke som tilfeldig.

(Overraskingsmoment, første gong gjort av Haydn i symfoni nr 94.  Berre at det er hakket meir overraskande her, ei evt. oppbygging som ein jo kan ane i nr. 94, er ikkje å spore i Boyl. Det er som eit skot i natta."

Sanntidsmusikk

Eit begrep eg meiner eg kanskje har funne opp om ein type musikk som har eksistert lenge, heil-improvisert musikk innanfor den stadig ekspanderande genren jazz, som vert utøvd live utan førebuing musikarane seg i mellom. Musikken vert til i sanntid. Vanskeleg, av og til umogeleg å transkribere med det klassiske notesystemet, dersom nokon skulle finne på å prøve seg på det etter at musikken er skapt.

GRENSER

Sidsel Endresen, vokal

Stian Westerhus , gitar, effektpedalar, klemmer, bue

https://www.youtube.com/watch?v=4oRMMSK0Yd0

Samtidsmusikk handlar om grenser, ja, men partitur og musikkteori spelar ein svært stor rolle når det er snakk om komposisjonar med mange musikarar, ofte eit heilt symfoniorkester. I sanntidsmusikk handlar det om kommunikasjon mellom utøvarar, intuisjon, lytting til musikken som vert til DER OG DÅ i si reinaste form. Eit papir eller nokon andre sin plan for lenge sidan har ingenting med augneblinken å gjere. SAMSTUNDES, det trengs ikkje akkurat lite bakgrunn innanfor instrumentet sitt og musisering med andre.

Tanja Orning, cello i Stavanger symfonien. Slutta, og snudde celloen opp-ned. Putta papir mellom strengane. Er det då plutseleg samtidsmusikk? Jazz? Impro? Performance? https://www.youtube.com/watch?v=KJD0qkBOjGo

Kristoffer Lo, tuba, popband.  Demonterer tuba og andre horn, tek av munnstykket, bles der det går an å blåse.https://www.youtube.com/watch?v=E4XK4GJ0GcE

Martin Taxt, også tuba: Samtid eller sanntid? Held ein tone i 11 minutt v hjelp av sirkelpust. Mogeleg å notere, også intensitet og dynamikk innanfor den tonen, men blåtonane og overtonane som oppstår? Stemninga? Intensjonen, der og då? (Fann ikkje video/lytteeksempel dessverre!)

Å kjenne instrumentet sitt godt, langt utover tradisjonell bruk.

Samtidsmusikk: Utfordre notesystemet og musikarar. Kan oppførast fleire gonger, meir eller mindre likt.

Sanntidsmusikk: Utfordre instrumentet, nærast umogeleg å transkribere, spes vokal.

Utdrag frå intervju med Sidsel Endresen:

- Var det planlagt, at du skulle reise deg, for å fortelle musikerne dine at «nå er showet over»?

– Nei, på ingen måte. Jeg var rett og slett maroder i ryggen, og da ble det sånn.

- Hva slags planer hadde dere i forkant av konserten?

– Ingen.

- Konferansier Hammerø formante 10 minutters fotomulighet; han kunne ikke si for eksempel «tre låter» – for det kunne hende det ble bare én låt …?

– Riktig. Denne konserten kunne like gjerne kommet til å bli bestående av 40 miniatyrer.

Hvordan man kan skape musikk på denne måten? Sidsel Endresen snakker om «erfarings-basert disiplin», «mengdetrening», «form», «struktur», «brudd», «rollefunksjon».

– Alle jeg jobber sammen med arbeider på denne måten.

(…)

– Ja … Men sammenhengen er … Med Stian (Westerhus) blir det oftere noe mer melodisk. Noen ganger ser vi på hverandre, og tenker likt: «Dette er jo nesten en låt!»

- Men forholder du deg til det faktum at Stian for eksempel legger en g-moll-akkord?

– Nei, sånn tenker jeg ikke i det hele tatt. Stian har sin signatur, men vi tenker aldri i den typen harmoniske retninger.

- Jeg liker kaos – det fins ingen vanntette skott mellom musikkformene.

Samtid: Tanke og filosofi bak. Grenser I form av notasjon.

Sanntid: Der og då, kjem an på "dagsform."

Stor forskjell på improvisert og notert, sjølv om resultatet kan høyrast likt ut.

Fyll ut sjølv nedanfor det du tenkjer:

Når ein lyttar til samtid:

Når ein lyttar til sanntid:

Bruddet i kunstmusikken etter andre verdskrig

Sidan musikken i tida før og under andre verdskrig hadde blitt brukt som eit verkemiddel for nazistane ville kunstnarar bryte med det tradisjonelle tonale musikkspråket. Stikkord er serialisme, minimalisme, klangflatemusikk, fusjon mellom klassisk og rytmisk musikk.

 

Serialisme er ein tenkemåte i eit fagmiljø av komponistar, miljøet oppsto rundt sommarskulen i Darmstadt på slutten av 1940-talet byrjinga av 1950-talet. I den utbomba tyske byen Darmstadt møttes unge komponistar for å lære meir. Denne «tenkjemåten» prega musikklivet i Europa i nesten 20 år. Det var Arnold Schönberg som opprinneleg var først ute, då han på 1920-talet jobba med atonalitet og utvikla 12-tonesystemet. Deretter braut både han og fleire andre desse reglane og laga seg nye reglar, men ideen var unnfanga. I 1944 kom den franske komponisten Olivier Messiaen med ei vidareutvikling – også tonen sin varighet var ein del av seriane ein brukte.

Denne utviklinga heldt fram, mot slutten av 1950-talet var det endå fleire delar/komponentar i musikken som blei serialisert. Musikken blei i stor grad påverka av tekniske framsteg, med nye elektroniske medier kunne ein gjere musikken endå meir komplisert, vende og vri på den i større grad. Til dømes brukte ein lydband. Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen er rekna som nokon av dei viktigaste komponistane. Dei var beggje inspirert av Schönberg, Webern og Messiaen.

Karlheinz Stockhausen var ein tysk komponist som blei utdanna i Köln og hos den franske komponisten Olivier Messiaen med andre. Han jobba som professor i komposisjon ved musikkhøgskulen der etterkvart, men jobba først lenge som kunsterisk leiar ved radiohuset i Köln.

Framsto som orignal og omdiskutert på byrjinga av 1950-talet. Han laga sine eigne reglar/vidareutvikla den serielle musikken, og tok også i bruk elektronikk, mellom anna var han ein av dei første som skreiv musikk med bevegelege klangar. Dette fekk ein til ved at ulike klangkjelder var plassert på bestemte plassar rundt om i rommet. (Gesang der Jünglinge, 1955). Til verdensutstillinga i 1970 i Osaka så fekk han realisert draumen om ein globusforma sal der musikken skulle framførast.

Gesang der Jünglinge:

https://www.youtube.com/watch?v=xgkwOrUuMnc

I Klavierstück XI frå 1956 så er dei 19 tonegruppene i verket notert på eit stort ark – og dei kan framførast i kva rekkjefølgje som helst.

Klavierstück XI:

https://www.youtube.com/watch?v=UmCT69F03wo

Kreuzspiel(1951), debutverket til Stockhausen:

https://www.youtube.com/watch?v=oIxGi_bI1CI

 

Pierre Boulez er ein fransk komponist som frå midten av 1950-talet blei rekna som ein av dei leiande avantgarde-komponistane. Mot slutten av 1960-talet tok mange komponistar til å syns at serialismen var for restriktiv med alle reglane, Boulez lurte på om serialismen var blitt overflødig. Inntoget av alle dei nye hjelpemidla hadde gjort klangbildet større, og aleatorikken(tilfeldighetsmusikken) gjorde at ein kunne eksperimentere på ein annan måte.

Arne Nordheim

 

I Norge er Arne Nordheim ein sentral person. Han vart fødd i Larvik i 1931, og han kom eigentleg til Oslo for å studere orgel, men under ein konsert med musikk av Gustav Mahler i 1949 blei han så bergtatt at han etter det satsa på komposisjon. Han har hatt stor betydning for samtidsmusikken i Norge. Frå 1982 fekk han bu i statens æresbolig for kunstnerar, «Grotten» i Oslo. Han blei mest kjent for orkesterverka sine, men allereie i 1956 vakte han stor merksemd med sin strykekvartett nr. 1. Utover på 1960-talet eksperimenterte han meir og meir med elektroniske verkemiddel.

Epitaffio frå 1963:

https://www.youtube.com/watch?v=c0HkLcZKb6c

 

Minimalisme

Terry Riley amerikansk komponist som også var inspirert av indisk musikk, på 1960-talet foretok han mange studiereiser til India. Stykket hans «In C» frå 1963. 

https://www.youtube.com/watch?v=yNi0bukYRnA

Phillip Glass – amerikansk komponist som er sterkt knytt til minimalisme innanfor klassisk musikk, mest aktuell når ein snakkar om dei siste 25 åra av 1900-talet. Minimalistisk harmonikk. «Glass Works». Har og skrive ein del filmmusikk.

https://www.youtube.com/watch?v=6Stu7h7Qup8

John Cage er eit viktig namn i kunstmusikken. Han eksperimenterte masse med klangar og rytme, med piano innstilt på ulike måtar, og med begrepet musikk. Hjalp fram nokre av dei som starta performance-kunstsjangeren.

Kjelder:

http://www.musikkparken.no/node/363

Tre viktige syttitalls-sjangre

HARD ROCK

Hardrock er en sjanger som ikke overraskende stammer direkte fra 60-tallsrocken. Veldig tydelige forskjeller er bruken av mer aggressiv, råere vokal enn tidligere rock, samt at gitarene får en stadig mer fremtredende rolle i musikken, med mer distortion blant annet. Dette er en sjanger som på en måte er veldig definerende for 70-tallet, tiåret der denne musikken var mest populær. På 80-tallet kommer det nemlig så mange forskjellige varianter av rock og metal at du knapt klarer å sjangerbestemme noe som helst lenger, og på 90-tallet var alle disse store stadion-bandene slukt av grunge, indie og britpop.

Allerede på midten av 60-tallet kan man høre at lyden av hardrock begynner å etablere seg, spesielt hos band som The Who og bluesartister som Cream og Jimi Hendrix, alle bandene kjennetegnes av gitaristenes soloer og bluesaktige rytmer. Det er uansett ikke før Led Zeppelin og Black Sabbath entrer musikkhistorien at vi får den distinkte og harde sounden som vi kjenner som hardrock i dag. Disse to vil for alltid bli husket som pionerene. Rolling Stones og The Who fulgte etter med sin egen versjon av hardrocken og en mengde andre nye band som Deep Purple, AC/DC og Thin Lizzy ble med på hardrock-bølgen som dominerte 70-tallets rockemusikk.

80-tallet, derimot, er starten på slutten for den originale hardrocken. Led Zeppelin og Black Sabbath er oppløst og det eneste bandet som til en viss grad viderefører arven fra 70-tallet er AC/DC. Hardrock er nå blitt et tre med mange grener som springer ut av det, og på de grenene står det glamrock, heavy metal, thrash metal, synth rock etcetera etcetera. Slik ble hardrock til en rekke forskjellige rockesjangre som skapte et enormt mangfold i rockemusikken som fulgte.

https://www.youtube.com/watch?v=hC-T0rC6m7I

FUNK

En annen sjanger som fikk sin spede begynnelse på 60-tallet og som ble voldsomt populær utover på 70-tallet var funken, en veldig rytmisk musikk som la mindre vekt på harmonikk og melodikk og mer vekt på trommene og basslinjene, gjerne med bassgangen som det viktigste med låtene. Funk skiller seg også ut fra RnB og Soul ved at de tar i bruk flere og mer kompliserte akkorder, som maj7’ere og niere.

James Brown kan regnes som den første artisten som spilte funkmusikk, han skilte seg ut fra all annen rytmisk musikk med en sound som var typisk ham, han hadde nemlig alltid tungt slag på eneren. Dette høres ikke ut som en revolusjonerende endring i musikken men det ble oppfattet som veldig nytt og spennende på den tiden, og James Brown har siden den gang fått litt av æren for at funk ble så stort som det ble.

Funk var uansett mest populært på 70-tallet med flere forskjellige artister som fikk masse radiotid, blant andre Stevie Wonder, Kool & The Gang og Sly and the Family Stone, men sjangeren måtte også krige med den ekstremt populære sjangeren disco om spilletiden, disse to var jo de to mest dansbare sjangrene på 70-tallet og de sjangrene afroamerikanerne som regel holdt seg innenfor. Dessverre tok også den originale funken farvel med musikkhistorien på 80-tallet da også denne sjangeren ble splittet opp i mange forskjellige undersjangre, blant annet funk rock der det største bandet, Red Hot Chili Peppers er kjent for de fleste her.

 https://www.youtube.com/watch?v=YST-JQ1bREA

PUNK

Punk, den yngste sjangeren vi presenterer i dag, blir først identifisert som punk i 1976, da ble begrepet brukt for å beskrive The Ramones, Sex Pistols, Patti Smith og andre band og artister som spilte samme type musikk og vips ble punk rock en egen sjanger. Punk kjennetegnes med korte, kjappe låter med enkel instrumentering, politiske tekster og mildt sagt spesielle vokalprestasjoner. Sjangeren var populær i flere land i verden men det tok helt av i Storbritannia der punk ble mer enn sosial bevegelse enn en musikksjanger. Ungdom i Storbritannia som var lei av monarkiet og Margaret Thatcher, som hatet alt og alle.

Det eneste bandet vi egentlig trenger å dra fram for å illustrere punken er Sex Pistols. Et band som kunne irritere på seg hvem som helst, til og med sine egne fans. De var på nippet til å starte opprør hver gang de spilte en konsert. Frontmann Johnny Rotten pleide å annonsere følgende kraftsalve til publikum: «Dere hater kanskje oss men vi hater dere enda mer!»

En slik sjanger kan dessverre ikke overleve over lengre tid og en krangel mellom Sex Pistols-gitaristen Steve Jones og tv-profilen Bill Grundy på direktesendt tv der Steve Jones skal ha slengt noen obskøniteter sendte sjokkbølger over hele BBC. Etter dette ble det stadig vanskeligere å være Sex Pistols, de ble ikke spilt på radio og platebutikker ville ikke reklamere for dem. Likevel, når de først slapp sitt eneste album, Never Mind the Bollocks, Heres the Sex Pistols gikk det rett på førsteplass på listene. Etter dette døde punken, mye på grunn av at hardcore-punk tok over mesteparten av publikummet. 

https://www.youtube.com/watch?v=qbmWs6Jf5dc

Indie & Shoegaze

Indie Rock er vel en av de sjangrene dere kjenner best til og som har overlevd over lengre tid, men som i det siste kanskje har blitt et litt for stort begrep, som omfatter for mye musikk og som dessuten er misledende. Sjangeren startet som en motkultur til den populære musikken men den dag i dag har mange indie-artister opplevd popularitet på høyde med popstjernene i dag. På 80-tallet var det overhodet ikke tilfelle, for indie-musikken starter her som en motvekt til den svært voksende populariteten av synth-basert musikk med gitarbasert pop med røtter tilbake til 60-tallet. Selve indie-begrepet kommer av at mange av disse bandene slapp musikk på sine egne plateselskaper, eventuelt veldig små. Nå for tiden kan det diskuteres om begrepet indie er dekkende når halvparten av dagens indie-band er signert av de store selskapene. Uansett, indie startet egentlig når begrepet college rock ble brukt om musikken som ble spilt på studentradioer rundt om kring på USAs utdanningsinstitusjoner. Studentradioer har alltid vært kjent for å spille musikk som ligger utenfor hitlistene og dette var også tilfelle på 80-tallet. Et av bandene som fikk gjennombruddet sitt på studentradio var selveste R.E.M, med bandets første singel, Radio Free Europe.

https://www.youtube.com/watch?v=XXUkddrnsXQ

En spesiell single på grunn av at det muligens er den første singelen som blir kategorisert under indie-fanen og den første singelen utgitt på et uavhengig plateselskap og som senere føyk inn på billboard-lista, dog ikke særlig langt opp, mest sannsynlig er det også singelen som førte til at folk hadde tro på at man kunne slå igjennom utenfor de mainstreame radiostasjonene. R.E.M skrev senere under en avtale med et større plateselskap som mente at singelen burde jobbes litt på for deretter å slippe den på nytt, det var altså denne versjonen som kom inn på billboard-lista. Bandet selv mislikte den nye versjonen, gitaristen Peter Buck knuste kopien han fikk og hengte restene opp som veggpryd. Dette er kanskje det første eksempelet på det hipsterene kaller sell-out.

Dette var i den ukompliserte og oversiktlige begynnelsen der indie-musikk bare var indie-musikk og at det ikke fantes flere titalls forskjellige avarter som beskrev musikalske forskjeller som egentlig ikke var så store men som alle andre sjangre blir det fort mange avkom. En av de første og største undersjangrene er Shoegaze. En sjanger som rett og slett har navnet sitt fordi bandene innenfor den sjangeren kjennetegnes ved at medlemmene ikke interagerer med publikummet men heller titter ned på bakken, eller skoene sine som begrepet hinter til. En annen forklaring på den innadvendte måten å framføre på er den tunge bruken av gitarpedaler og effekter som gjør at medlemmene som regel konsentrer seg mer om det enn å underholde publikum med utenommusikalske fanterier. Shoegaze kjennetegnes først og fremst med en vegg av lyd, der bråkete gitarer fyller mesteparten av lydbildet, et triks shoegaze-band ofte brukte var å la to rytmegitarer med full distortion skrudd på spille samtidig. Det fantes gitarriff men de var aldri hovedfokuset i sangene. Vokalen er også et kapittel for seg selv på grunn av den nesten litt for avslappa måten å synge på, noe som gjør at de fleste tekster i shoegaze-musikk er et stort slit å høre seg til. Det er ofte ekstremt vakre melodier i sangene, du må bare høre veldig godt etter. Et av de mest ikoniske shoegaze-band er My Bloody Valentine og forhåpentligvis vil denne snutten bekrefte mine påstander om shoegaze.

https://www.youtube.com/watch?v=eP_MG3kaogU

Måten shoegaze-band opptrer på kan bli oppfattet som en veldig arrogant måte å oppføre seg på men vokalisten i et av de største shoegaze-bandene på 90-tallet, Ride, mente at de ikke ville bruke scenen som en slags egotripp-plattform, slik de store bandene gjorde. De ville være et band som opptrådde som normale mennesker og prøvde å gi signaler om at publikummet også kunne gå opp på scenen og spille sanger selv om de kanskje ikke var like karismatiske som Bono eller Michael Jackson. Låtskriveren og gitaristen i Ride er for øvrig Andy Bell, som senere ble bassist i Oasis, men det han gjorde i Ride er selvsagt mye kulere fordi det er shoegaze. Ride er også kjent for en av de mest hardtslående trommeslagerne i britisk rock, Laurence Colbert som slo i stykker skinnet på skarptrommene med jevne mellomrom. Dette bandet er for øvrig på reunion-turne og skal til Øyafestivalen i sommer så det blir jævlig stas.

https://www.youtube.com/watch?v=wF0FO5riglY

På 90-tallet begynner det å bli vanskelig å skille mellom indie og kommersiell rockemusikk, grunge blir populært, pop punk blir populært og britpop blir populært. Alle disse sjangerne skulle egentlig være alternative rock, altså et alternativ til det mainstreame som disse stilartene har blitt en del av. Indie måtte derfor skille seg ut så bandene som fortsatt holdt seg tro til sine uavhengige røtter.

Noen av de som holdt seg trofaste til røttene var band som Sonic Youth og Dinosaur Jr. og artister som PJ Harvey og Beck men et av de kuleste band er jo uten tvil Pixies, et band som gjør hva enn de vil. Black Francis, som vokalisten kaller seg, skrev sanger om aliens, incest og vold i bibelen, med veldig flotte harmonier mellom ham og bassist Kim Deal. Bandet hadde enormt god dynamikk der de kunne veksle fra det helt nedstrippa og lavmælte til det massive med vrælende gitarer og brøl fra Francis. Et eksempel på det sistnevnte får vi her.

https://www.youtube.com/watch?v=0P3lhrwio-M

På 2000-tallet er indie blitt mainstream. Indie er blitt så mainstream at alternativ rock nesten aldri brukes som betegnelse lenger, indie rock er den emneknaggen man bruker for å beskrive rock moderne rock på 2000-tallet. The White Stripes, Arctic Monkeys, The Strokes…  Lista kan gå for evig med alle nåtidens indie-band. Indie-band vinner grammys, spiller stadionkonserter og topper hitlistene. Det er ikke lenger et alternativ til den populære rockemusikken, det er den populære rockemusikken. Og nå som indie rock er blitt såpass populært forventer man at også denne sjangerens popularitet skal dø ut, akkurat som alle andre veldig populære sjangre til slutt har gått av moten.

Indie er kanskje sakte men sikkert på vei ut men shoegaze har fått en liten oppsving på 2010-tallet, i senere tid har man kommet på den interessante ideen å blande shoegaze og metal. Og det er vel slik alle sjangere har blitt faset ut, ved at de blir blandet sammen med andre sjangre for å skape noe nytt. Vi er vel alle spente på musikkens fremtid.

https://www.youtube.com/watch?v=Q8-e986b0Xw

Synthesizeren

En synthesizer er et elektronisk instrument som baserer seg på en eller flere elektroniske lydgeneratorer som føres ut gjennom en forsterker. De kommer i dag i et nærmest ubegrenset antall variasjoner, fra å være ekstremt enkle, nesten leketøy (i noen tilfeller leketøy), til veldig komplekse og i stand til å generere nær sagt hvilken som helst lyd.

Historie

Den første synthesizeren ble utviklet og patentert så tidlig som i 1928, av russiske Léon Theremin. Prinsippet til hvordan den fungerer er ganske lik hvordan den moderne synthesizeren fungerer, men i en mye enklere form. En oscillator (lydgenerator) genererer en lydbølge (sinusbølge) som forsterkes og sendes ut gjennom et høyttaleranlegg.

Måten man kontrollerer den på er også unik. I stedet for å bruke det tradisjonelle klaviaturet, bruker den i dette tilfellet to antenner, som musikeren eller ”thereministen” aldri rører. Antennene ”føler” hendene fra en viss avstand, og avgir da ulike signaler avhengig av hvor langt unna/nær hendene er. Den ene antennen kontrollerer tonen som avgis, mens den andre avgir styrken.

Pga. sin unike lydkarakter er den brukt i mye filmmusikk og lydeffekter. Spesielt den ”spøkelsesaktige” lyden man oppnår ved å skape en hurtig, ustabil tone.

Et annet instrument, som er mer likt synthesizeren slik vi kjenner den i dag, er Trautonium, et tysk instrument oppfunnet i 1929 av Friedrich Trautwein i Berlin. I motsetning til moderne synthesizere’s keyboard brukte denne en såkalt ”resistor-wire” som er lagt over en metallplate som oppfatter signalet og sender det ut i form av en lyd. Pitchen på lyden avgjøres av hvor på ”keyboardet” du trykket, som på et piano.

Hvordan fungerer det?

Én eller flere lydgeneratorer (oscillatorer).

Lydgeneratoren sendes gjennom flere moduler som kan forme lyden (mykere, hardere, mer nasal osv.). Dette gjør at den kan etterligne flere typer instrumenter og dets karakteristikker. For eksempel en fløyte, trompet, bassgitar osv. Dette høres sjelden særlig realistisk ut, men den syntetiske lyden har sitt eget særpreg som har skapt etterspørsel etter en slik lyd i over fire tiår.

Det er uvisst hvem som utviklet selve den analoge synthesizeren, men den som populariserte den var uten tvil amerikanske Bob Moog, som på midten av 1960-tallet utviklet den første Moog Synthesizeren:

-       På størrelse med en stuevegg

-       Bestod av flere ”løse” moduler som man koblet (patchet) sammen

-       Monofonisk, dvs. kun i stand til å spille én tone av gangen

-       Dyrt å produsere, dyrt å selge

-       Skapte etterspørsel for et instrument i stand til å produsere samme lyd, til en mindre pris

Minimoog (1970)

En mye mer kompakt synthesizer, til en mer realistisk pris. Skapte en enormt stor revolusjon blant rockemusikere, og mye av den progressive rockens sound fra 70-tallet er i stor eller større grad inspirert av dette instrumentet. Kapabel til å produsere en veldig ”stor” basslyd med sine hele tre Oscillatorer, i motsetning til én eller to som var det vanligste på japanske konkurrenters synthesizere. Artister som Bob Marley, Gary Numan, Rick Wakeman, Genesis. I den elektroniske musikkverden er dette kanskje det mest viktige instrumentet, da det banet vei for en hel nisje av lignende instrumenter. Man kan ikke unngå å nevne Kraftwerk her, med sin syntetiske, tidlige elektroniske musikk. Minimoog  er i dag fortsatt hyppig brukt og sett på som det ypperste av analoge instrumenter, og går for ekstremt høye priser.

Yamaha CS-80 (1976)

Senere kom også polyfoniske synther på markedet, med muligheten til å spille flere enn én tone, slik at man ikke bare kunne spille basslinjer, leads og lignende, men også kompe og legge akkorder. Et godt eksempel på dette er den legendariske Yamaha CS-80, et beist på rundt 100 kg og en prislapp på rundt en hel årslønn i 1976. Med ekstremt mange muligheter for å skape sin egen lyd ble den raskt en favoritt hos blant andre Vangelis, Stevie Wonder, Michael Jackson, og nyere artister som Daft Punk, Røyksopp og M83. BLADE RUNNER. Både denne og Minimoog har florert på så mange album de siste 40 årene at det er neppe en underdrivelse å kalle disse to av de viktigste instrumentene i nyere musikkhistorie. Med analogsyntenes tilbakekomst de siste 7-8 årene har disse fått sin egen renessanse, og prisene på et godt eksemplar, hvis man er så heldig å få tak i et, er skyhøyt.

Theremin-cover av "Over the Rainbow"

Toto er godt kjent for å ha hatt noen av de største synth-riggene noensinne på en livescene. Hvis du føler for å le, husk at samtlige av medlemmene i bandet var og er noen av Los Angeles' mest ettertraktede musikere og har figurert på over 2000 ulike album, så de har mest sannsynlig spilt på favorittplata di.

Yamaha CS-80. Alle har hørt den, men nesten ingen VET at de har hørt den.

Yamaha regjerte med stålhånd på 1980-tallet og kjørte nesten samtlige ikke-japanske synthfirmaer konkurs på under 10 år. Her, Yamaha DX7. En av de første synthesizerne med MIDI og verdens første kommersielt tilgjengelige DIGITALE synthesizer noensinne.

Ustemte instrumenter skal som regel unngås, men, tidlige synthesizere kunne lett bli ustemt, og dette, hvis det ble brukt riktig ble litt "art by accident", nydelig demonstrert i synth-riffet i Kim Carnes' "Bette Davis Eyes" fra 1981. Oscillatoren (lydgeneratoren) blir kontinuerlig finvariert i pitch, som igjen skaper en varme i lyden, som man ikke kunne oppnådd gjennom tradisjonelle instrumenter uten elektronisk manipulering. Riffet er forøvrig spilt på den legendariske Sequential Circuits Industries Prophet 5:

Og om du vil ha syntese forklart på en litt mindre kryptisk måte, så kan kanskje Thomas Dolby være til hjelp?