Synthesizeren

En synthesizer er et elektronisk instrument som baserer seg på en eller flere elektroniske lydgeneratorer som føres ut gjennom en forsterker. De kommer i dag i et nærmest ubegrenset antall variasjoner, fra å være ekstremt enkle, nesten leketøy (i noen tilfeller leketøy), til veldig komplekse og i stand til å generere nær sagt hvilken som helst lyd.

Historie

Den første synthesizeren ble utviklet og patentert så tidlig som i 1928, av russiske Léon Theremin. Prinsippet til hvordan den fungerer er ganske lik hvordan den moderne synthesizeren fungerer, men i en mye enklere form. En oscillator (lydgenerator) genererer en lydbølge (sinusbølge) som forsterkes og sendes ut gjennom et høyttaleranlegg.

Måten man kontrollerer den på er også unik. I stedet for å bruke det tradisjonelle klaviaturet, bruker den i dette tilfellet to antenner, som musikeren eller ”thereministen” aldri rører. Antennene ”føler” hendene fra en viss avstand, og avgir da ulike signaler avhengig av hvor langt unna/nær hendene er. Den ene antennen kontrollerer tonen som avgis, mens den andre avgir styrken.

Pga. sin unike lydkarakter er den brukt i mye filmmusikk og lydeffekter. Spesielt den ”spøkelsesaktige” lyden man oppnår ved å skape en hurtig, ustabil tone.

Et annet instrument, som er mer likt synthesizeren slik vi kjenner den i dag, er Trautonium, et tysk instrument oppfunnet i 1929 av Friedrich Trautwein i Berlin. I motsetning til moderne synthesizere’s keyboard brukte denne en såkalt ”resistor-wire” som er lagt over en metallplate som oppfatter signalet og sender det ut i form av en lyd. Pitchen på lyden avgjøres av hvor på ”keyboardet” du trykket, som på et piano.

Hvordan fungerer det?

Én eller flere lydgeneratorer (oscillatorer).

Lydgeneratoren sendes gjennom flere moduler som kan forme lyden (mykere, hardere, mer nasal osv.). Dette gjør at den kan etterligne flere typer instrumenter og dets karakteristikker. For eksempel en fløyte, trompet, bassgitar osv. Dette høres sjelden særlig realistisk ut, men den syntetiske lyden har sitt eget særpreg som har skapt etterspørsel etter en slik lyd i over fire tiår.

Det er uvisst hvem som utviklet selve den analoge synthesizeren, men den som populariserte den var uten tvil amerikanske Bob Moog, som på midten av 1960-tallet utviklet den første Moog Synthesizeren:

-       På størrelse med en stuevegg

-       Bestod av flere ”løse” moduler som man koblet (patchet) sammen

-       Monofonisk, dvs. kun i stand til å spille én tone av gangen

-       Dyrt å produsere, dyrt å selge

-       Skapte etterspørsel for et instrument i stand til å produsere samme lyd, til en mindre pris

Minimoog (1970)

En mye mer kompakt synthesizer, til en mer realistisk pris. Skapte en enormt stor revolusjon blant rockemusikere, og mye av den progressive rockens sound fra 70-tallet er i stor eller større grad inspirert av dette instrumentet. Kapabel til å produsere en veldig ”stor” basslyd med sine hele tre Oscillatorer, i motsetning til én eller to som var det vanligste på japanske konkurrenters synthesizere. Artister som Bob Marley, Gary Numan, Rick Wakeman, Genesis. I den elektroniske musikkverden er dette kanskje det mest viktige instrumentet, da det banet vei for en hel nisje av lignende instrumenter. Man kan ikke unngå å nevne Kraftwerk her, med sin syntetiske, tidlige elektroniske musikk. Minimoog  er i dag fortsatt hyppig brukt og sett på som det ypperste av analoge instrumenter, og går for ekstremt høye priser.

Yamaha CS-80 (1976)

Senere kom også polyfoniske synther på markedet, med muligheten til å spille flere enn én tone, slik at man ikke bare kunne spille basslinjer, leads og lignende, men også kompe og legge akkorder. Et godt eksempel på dette er den legendariske Yamaha CS-80, et beist på rundt 100 kg og en prislapp på rundt en hel årslønn i 1976. Med ekstremt mange muligheter for å skape sin egen lyd ble den raskt en favoritt hos blant andre Vangelis, Stevie Wonder, Michael Jackson, og nyere artister som Daft Punk, Røyksopp og M83. BLADE RUNNER. Både denne og Minimoog har florert på så mange album de siste 40 årene at det er neppe en underdrivelse å kalle disse to av de viktigste instrumentene i nyere musikkhistorie. Med analogsyntenes tilbakekomst de siste 7-8 årene har disse fått sin egen renessanse, og prisene på et godt eksemplar, hvis man er så heldig å få tak i et, er skyhøyt.

Theremin-cover av "Over the Rainbow"

Toto er godt kjent for å ha hatt noen av de største synth-riggene noensinne på en livescene. Hvis du føler for å le, husk at samtlige av medlemmene i bandet var og er noen av Los Angeles' mest ettertraktede musikere og har figurert på over 2000 ulike album, så de har mest sannsynlig spilt på favorittplata di.

Yamaha CS-80. Alle har hørt den, men nesten ingen VET at de har hørt den.

Yamaha regjerte med stålhånd på 1980-tallet og kjørte nesten samtlige ikke-japanske synthfirmaer konkurs på under 10 år. Her, Yamaha DX7. En av de første synthesizerne med MIDI og verdens første kommersielt tilgjengelige DIGITALE synthesizer noensinne.

Ustemte instrumenter skal som regel unngås, men, tidlige synthesizere kunne lett bli ustemt, og dette, hvis det ble brukt riktig ble litt "art by accident", nydelig demonstrert i synth-riffet i Kim Carnes' "Bette Davis Eyes" fra 1981. Oscillatoren (lydgeneratoren) blir kontinuerlig finvariert i pitch, som igjen skaper en varme i lyden, som man ikke kunne oppnådd gjennom tradisjonelle instrumenter uten elektronisk manipulering. Riffet er forøvrig spilt på den legendariske Sequential Circuits Industries Prophet 5:

Og om du vil ha syntese forklart på en litt mindre kryptisk måte, så kan kanskje Thomas Dolby være til hjelp?