Ragtime

-                     Ragtime hadde en enorm popularitet i amerikansk musikkliv mellom 1900 og 1920. Den førte til en betydelig vekst i salget av både noter og pianoer til hjemmebruk.

-                     Musikken ble spilt i hjemmene, på bordeller, i barer, p grammofonplatene, og som akkompagnement til de første stumfilmene.

-                     Ragtime gjorde synkopering populært, "to rag" verb som betyr synkopering.

-                     Det som i begynnelsen ble synkopert, og laget ragtime-versjoner av, var militærmarsjer.

-                     Militærmusikken hadde strek innflytelse på både ragtime og tidlig jazz.

-                     Ragtime også for andre amerikanske musikkformer.

-                     Ragtime blir ofte forbundet med pianomusikk.

-                     Ernest Hogan was an innovator and key pioneer who helped develop the musical genre, and is credited with coining the term ragtime.

-                     Det fremste ragtime-komponisten var Scott Joplin

-                     Var i motsetning til annen afroamerikansk musikk, komponert og notert.

-          "Pleasant Moments- Ragtime Waltz" by Scott Joplin, performed by David Thomas Roberts https://www.youtube.com/watch?v=1vqoK1tHZV0

-          The Ragtime Dance - SCOTT JOPLIN (1906) Ragtime Piano Legend
https://www.youtube.com/watch?v=unGmMmD8kPQ

-          Eksempler på sanger som er blitt ‘’Rag-ifiser’’:

-          Fur Elise in Ragtime played by Ethan Uslan https://www.youtube.com/watch?v=mCfGXwx1mJs

-          Star Wars | "Cantina Band" | Ragtime Piano Duet | Martin Spitznagel & Bryan Wright https://www.youtube.com/watch?v=gNi2oxH37vo

Paris 1900-1920

Musikklivet i Paris 1900-1920

City of entertainment, city of lights

Vi skal snakke om musikklivet i Paris fra 1900-1920, som var en kort men innholdsrik periode. Perioden var sterkt preget av befolkningsvekst i Frankrike, og spesielt i Paris (2.715.000 !), grunnet immigrasjon fra en rekke land, spesielt Russland. Mange av disse immigrantene var aspirerende eller allerede suksessfulle kunstnere som dannet et rikere kulturliv enn Frankrike hadde sett på lenge, og de brukte byen som en base for utvikling av nye kunstbevegelser, spesielt innenfor billedkunst (Picasso for eksempel..) . Paris ble byen å være i og nærmest et mekka for kunst og kultur.

Tidsrommet 1900-1920 ble sentrum for en epoke kalt La Belle Époque. I denne epoken finner vi en helt særegen dyrking av kultur, eksperimentering og estetikk, som fikk epoken til å bli sett på som en gullalder for Frankrike. At det var fred i Europa en kort stund gjorde det mulig å ha større flyt mellom landegrensene, noe som førte til den sterke immigrasjonen.

Verdensutstillingen som ble avholdt i 1889 (100årsmarkering) er en god demonstrasjon av denne periodens idealer og kunstneriske, internasjonale impulser. Arkitektur, billedkunst og nye oppfinnelser ble fremmet. Film fikk også sin opprinnelse der i overgangen fra 1800- til 1900-tallet. Samtidig fulgte også musikklivet i Paris byens utvikling og ble stadig mer levende og farget av forskjellige kulturer. Mange nye musikkgrener ble utviklet og fikk egne plattformer rundt om i byen. Billedkunsten hadde stor innvirkning på musikken og stilartene impresjonisme som kom på midten-slutten av 1800-tallet, med malere som Claude Monet og Pierre-Auguste Renoir, og postimpresjonisme (Rosseau, van Gogh, som brukte teknikkene fra impresjonismen, men la mer vekt på et personlig uttrykk). Postimpresjonismen var en forgangeren til blant annet fauvismen og cubismen som vi kjenner Pablo Picasso fra. Han bodde i Paris før første verdenskrig. Impresjonismen og postimpresjonismen ble gjeldende i musikk også.

Paris ble som et kollektiv av idérike individer, hvilket kan høres tydelig i forandringene som skjedde i musikken.

Verdensutstillingene i Paris

Det ble holdt flere verdensutstillinger i Paris i overgangen fra 1800- til 1900-tallet. To av de største og viktigste var utstillingen i 1889 og utstillingen i 1900.

Verdensutstillingene ble også kalt ''Exposition Universelle'' og var en begivenhet som skulle feire de teknologiske framskritta i det 19. århundre og framskynde utviklingen inn i det 20. århundre.

Mer enn 50 millionar mennesker besøkte utstillingen i 1889.

Utstillingen i 1900 inneholdt over 76.000 utstillingar og dekka eit område på 1,12 kvadratkilometer. Det vart bygd mange nye og kjende byggninger i denne forbindelse, blandt annet ''pont Alexandre 3'' (bru), ''petit Palais'' og ''Grand Palais'' som er museumer som har utstillinger av billedkunst. Den første linjen i Paris Metro startet også under denne verdensutstillingen. Eiffeltårnet vart bygd til verdensutstillingen i Paris i 1889, og regnes i dag som den største turistattraksjonen i Frankrike.

Impresjonisme

Er en nemning som vert nytta om en fransk målarkunst og kan vise til musikk frå rundt den samma tida, det var frå slutten av 1800-talet. Fekk namnet frå eit maleri av Claude Monet, som ga maleriet namnet ''Impression:Soleil Levant'' dette bildet ble malt i 1872. Når man brukte denne nemninga vart det nytta som noko negativt av ein kritikar.

Impresjonisme som omgrep vart også nytta til å omtale ein ny musikkstil som voks fram frå omkring 1890. Denne stilen kjenneteiknast av eit fokus på klang, atmosfære, utanommusikalske referansar til sanseinntrykk og stemningar, og ofte ein fasinasjon over det eksotiske og eventyrlege. Musikalske stiltrekk som uvande skalatypar, tette harmoniar og parallellførde akkordar vart hyppig nytta. Claude Debussy blir rekna som den viktigaste impresjonistiske komponisten. Maurice Ravel og Erik Satie blir oftast òg rekna som impresjonister. Det finst ikkje mange andre, og det kan nemnast at desse komponistane ikkje rekna seg sjølv som impresjonistar.

Claude Monet malte det han følte, virkeligheten i hodet og inntrykk som er basert på stemningen rundt.

Arkitektur:

Kunsten etter verdensutstillingen i Paris på 1900-tallet har i ettertid blitt stående som kulminasjonen for en ny stil innen arkitektur, kunsthåndtverk og grafisk design, dette blir kalt ''Art Nouveau'' den nye kunsten. I store deler av 1800-tallet ble fortidens formspråk resirkulert. Nygotikk, nyrenessanse, nybarokk, når det var så store tekniske framskritt ville de ha en ny stil. Første bygningen som kom i ''Art Nouveau'' var huset Maison Tassel, i Brussel, tegnet av Victor Horta.

Claude Debussy (født 22.august 1862 – 25. mars 1918). Han er uten tvil en av de mest prominente komponistene i det nittende og tyvende århundre, og en av de største franske komponistene noensinne, samt regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen. Med sine nyskapende harmonier vart han en innflytelse til nesten alle store komponister på den tid (bl.a. Ravel og Stravinsky), men i ettertid også innen jazz hos artister som Miles Davis, Duke Ellington, og Thelonious Monk. Mesteparten av hans komposisjoner ble ikke skapt på det tyvende århundre, men hans verk og eksperimentering med musikken sin gjør at man må forstå Debussy for å forstå senere komponister i Paris. Debussy viste tidlig at han var en mann som var klar for å utfordre det etablerte i musikkverden, en eksperimentell og kranglevoren kar som var ute etter å utforske nye ting innenfor musikk, noe som vises i hans forkjærlighet for dissonanser og intervaller som som regel ble unngått av samtidens komponister og denne trangen førte til en helt særegen stil som kom til å inspirere en mengde komponister etter ham.

Debussy klarte alltid å dele hans kritikere i to, hver gang han skrev mystiske og subtile verk ble han kritisert for å være for langt utenfor den normale harmonikken datidens musikk bevegde seg innenfor, og når han tonet ned disse elementene ble han kritisert for at han ikke holdt seg til den noe spesielle formelen sin.

et tydelig tegn på at Debussy ble elsket av de nytenkende og mislikt av de konservative.

SATIE

Erik Alfred Leslie Satie, født 17. mai 1866

Fransk komponist og pianist

Erik Satie var en veldig fargerik personlighet når det kom til musikken i det tidlige 20. århundrets parisianske avantgarde-scene. Hans musikk påvirket mye av musikken i minimalismen, den repetitive musikken og noe kalt absurdteater (retning innen dramatikken, drama der dramaet er fjernet, problemer blir ikke løst, hovedpersonene er forrviret og hjelpeløse)

Han ble kalt en «klumsete men subtil teknikker i en bok om samtidskomponister i Frankrike som ble publisert i 1911 men mente selv at han var en «phonometrikker»(les. Noen som måler lyd) Sett bort ifra musikken etterlot han en del tekster til bl.a vanity Fair (et Amerikansk magasin)

Selv om han senere har brukt sitt eget navn, brukte han pseudonymer som Virginie Lebeau og Francois de Paule i noen av tekstene han skrev. I 1879 ble Satie sendt til konservatoriet i Paris, hvor hans lærere mente han ikke hadde talent og at han var en av de lateste studentene på skolen. Ble sendt vekk og kom tilbake som 19åring (1885) men gjorde ikke noe inntrykk på lærerene.

Flyttet fra sin far i 1887, ble en del av det artistiske klientellet i Le Chat Noir og gav ut Gymnopédies, senere Ogives, Gnossiennes osv. Han ble venn med Claude debussy på denne tiden.

På midten av 1896 hadde alle saties finansielle midler tatt slutt og han måtte flytte til en mye billigere og mindre losji, først i Ruse Cortot, for så å flytte igjen to år senere hvor han komponerte de to første settene av Piéces froides i 1897. Denne komposisjonen skrev han mens han bodde i en landsby kalt Arcueil, ca. 5 km unna sentrum av Paris.

Et år etterpå begynte Satie å tjene penger som cabarét-pianist hvor han da adapterte over 100 komposisjoner både for piano og vokal og laget sin egen vri på de. Den mest populære var «Je te veux» med tekst skrevet av Henry Pacory og «Tendrement» med tekst skrevet av Vincent Hyspa

I 1905 startet Satie på Vincent D´Indy's «schola cantorum de paris» for å studere klassisk kontrapunkt (hvor selvstendige stemmer jobber sammen) samtidig som at han jobbet med kabaré og i 1908 gikk han ut av skolen med diplom.

I årene 1908 ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps med bowlerhatt og paraply. Dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken. Han tegnet små bilder av fantasibygninger for så å sette det inn i avisen. Denne humoren som kan virke målløs og meningsløs peker frem mot retningen dadaismen, som Satie senere skulle bli kjent for.

I 1910 fikk Erik Satie opphøyd status blant unge Paris-komponister, som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d´indy) var en direkte forløper til Debussy. Satie ble nok litt smigret av dette, siden han hadde sett seg selv som konkurrent til Debussy tidligere.

Dette førte til at han søkte mot nye omgangskrets. Det fant han hos Roland-manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.

Sammen med Cocteau skrev Satie balletten Parade som ble framført i 1917 i en anerkjent ballettscene, Ballets Russes i Paris.

I 1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant Man Ray, Marcel Duchamp, André Derain og André Breton. Mange av hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor grad med disse kunstnerne.

Han døde i 1925 den 1 juli i Paris, av brysthinnebetennelse.

Ærre Swing?! Ja, det er det!

Swing som musikksjanger må sees på som en avart av jazzen som dominerte USAs musikkmiljø hele 1920-tallet. Den tidlige swingen blir spesielt kalt for swing jazz på grunn av dens nære beslektelse. Store jazzensambler med både strykere og blåsere var de som spilte den mest populære musikken på 1920-tallet, men det var tydelig at noe var i endring.

Grunnfundamentet for swing som sjanger ble, akkurat som den gamle jazzen, skapt av afro-amerikanere i USA og denne musikkstilen kom til å få en så sterk innflytelse på USA at tidsrommet der swing var på høyden for alltid vil bli husket som swingepoken i amerikansk musikkhistorie, akkurat slik jazzen fikk sin egen epoke tiåret før. Swing som sjanger distanserte seg fra sin inspirasjonskilde ved at den kuttet ut strykeinstrumenter og heller retter fokuset mot blåserinstrumentene som ga musikken en hardere stil. Swingen lot også melodiinstrumenter få større rom for improvisering i komposisjonene, samt holdt et høyt og frenetisk tempo. Swingen ble derfor oppfattet som vågal og litt sjokkerende av publikum. Swingen kan også sies å ha vært den mest prominente av de to sjangerne når det gjaldt å utvikle og definere storbandsjangeren.

Swing var uheldig med tidspunktet å slå igjennom på som musikksjanger, ettersom den store depresjonen kom som et resultat av et av verdens største børskrakk, noe som førte til at mange nattklubber og andre slike steder mer eller mindre gikk konkurs. Til tross for harde kår ville ikke swingen gi opp, og i 1935 sies det at swingen fikk sitt gjennombrudd da klarinettisten Benny Goodman opptrådde på Palomar Ballroom, en dansehall i Los Angeles som på den tiden ble anerkjent som vestkystens største dansehall. Publikummet så definitivt ut til å like den nye og spennende musikkformen, og denne konserten førte til at swing og dens avarter kom til å definere USAs musikksamfunn i et helt tiår. Det er en grunn til at Benny Goodman kalles The King of Swing.... En annen Benny, nemlig Benny Moten fikk også føle publikums interesse der han under en opptreden i Philadelphia måtte spille syv encores før publikum hadde fått nok. Slik galskap har man alltid sett når en ny sjanger har tatt over hegemoniet til de gamle sjangrene og denne swing-perioden var så vidt begynt.

Sjekk også ut Bennie Moten - Jack The Bellboy på spotify!

Swing var en mye løsere sjanger, der man var friere til å improvisere innad i melodien enn det man var før. Dette førte til at strykere, som var mer avhengig av noter, mer eller mindre forsvant som en standard del av et storband. Det ble mye mer fokus på rytmeseksjonen og enda større fokus på blåserrekka til storbandet. Strykere og vokalister kunne være vanlige i swingen, spesielt i swingmusikk fra senere tiår, men det kom helt an på arrangementet, og som regel var det ikke de som fikk improvisere. Den vanligste formen for swing startet med at en solist improviserte mens alle de andre støttet ham opp med rytme eller melodi. I løpet av arrangementet var det vanlig at solister på andre instrumenter overtok improvisasjonen ettersom sangen fortsatte, eventuelt kunne flere solister improvisere samtidig hvis det var rom for det.

Det raske tempoet og fengende blåserarrangementene inviterte lytterne til å danse. Og de fleste forbinder gjerne ordet swing med en danseform heller enn en musikksjanger, men man glemmer ofte at swing ikke er en dans, men en mengde forskjellige danser, der den mest kjente ble kalt for Lindy Hop, en pardans som har blitt danset helt siden 1927, mens den tidligste formen for swing-dans ikke hadde noe som helst med musikksjangeren swing å gjøre, ettersom The Texas Tommy Swing fantes allerede i 1910. Flere og flere swingdanser dukket opp med sine særegenheter avhengig av geografisk beliggenhet, for eksempel var swingdansen annerledes i Seattle enn i Chicago. Det ble også danset swing under andre verdenskrig, og kanskje mest bemerkelsesverdig ble det danset masse swing i Tyskland. Nazistene mislikte sterkt swing-musikk på grunn av tekstenes budskap om friere kjærlighet og seksualitet. Nazipartiets motvilje mot swingmusikken skapte en ganske ukjent motstandsbevegelse innad i Tyskland, nemlig Swingjugend.

Denne gruppen ble dannet av tyske ungdommer som hadde forelsket seg i swingkulturen og som ellers gjorde narr av ungdommene i Hitlerjugend ved å kalle opp bevegelsen sin etter dem. Swingjugend hadde til og med parodiert slagordet til nazistene og brukte å hilse på hverandre ved å si «Swing Heil.»

Andre verdenskrig ble en slags brems for swingmusikken. Mange musikere ble sendt ut i militæret og økonomien ble trangere, noe som gjorde det vanskelig å få råd til å turnere og spre musikken til de riktige stedene. Mot slutten av 40-tallet forandret publikums interesse seg, men swingens død som musikksjanger kan også ses som en effekt av at swingbandene ble komprimerte etter andre verdenskrig og dette førte selvsagt til et sterkt endret lydbilde, noe som igjen førte til at musikken ikke lenger hørtes ut som swing, men mer slik vi i dag kjenner Rythm and Blues og Bebop.

Senere skulle også rock´n´roll komme, en sjanger som til tider kunne være så lik swingen selv at man fortsatt kunne danse swing til musikken.

Låtene som ble allmennkjente under jazzen og deretter swingens era ble gjerne skrevet ned og samlet på for så å bli benyttet av andre musikere som lagde sine egne varianter av låtene. Et viktig eksempel på dette er The Great Songbook, populært kalt bare Songbook, som inneholdt mange standardiserte slagere som fremdeles blir benyttet i dag. Disse pop- eller jazzstandardene tok over for storbandmusikken og croonerne, som man kaller de mannlige sangerne som covret standardlåtene, og førte til et større fokus på vokalprestasjoner enn det instrumentale fra publikum. Vokalister som Frank Sinatra, Dean Martin og Ella Fitzgerald som tidligere hadde vært vokalister i storband eller i det minste sunget swing fikk nå være midtpunktet etterhvert som vokalen ble mer og mer prioritert i populærmusikk, mens storbandmusikken mer eller mindre forsvant.

Tross dens korte gullalder har swingen vært en viktig inspirator for mange av de sjangerne vi lytter til i dag og har blitt et slags historisk veiskille fra den gamle til den nye musikken. Derfor vil swingen for alltid bli husket, i hjertet og hodet.

Comedian Harmonists - legendarisk guttegruppe fra Berlin 1927-1935

Gruppen Comedian Harmonists ble grunnlagt av Harry Frommermann i 1927, og talte fem virtuose sangere og en virtuos pianist. De ble dannet etter forbilde fra den amerikanske gruppen "The Revelers", men fant raskt sin egen stil og lagde mange udødelige slagere - som også var godt kjent her hjemme i Norge, som for eksempel sangen "Kan du plystre, Johanna".

Mer stoff finner du her! (på tysk)

http://de.wikipedia.org/wiki/Comedian_Harmonists

Gode låter:

Veronika, Der Lenz ist Da

Ali Baba:

Kan du plystre, Johanna?

... og mange, mange fler! (finn din favoritt)

de sang på tysk, fransk, engelsk, tullespråk... men gruppen ble oppløst i 1935 - da hadde Hitler kommet til makten, og en gruppe hvor tre av medlemmene var jøder fikk ikke lenger opptre.

1920-tallet. Jazz, Chicago og New Orleans

Chicago og New Orleans:

Det som skulle bli den store jazzbølgen på 1920-tallet, både i New York og Chicago, kom i stor eller størst grad fra New Orleans. Musikkstilen i byen hadde endret seg såpass fra ragtime-stilen i løpet av de siste årene, og navnet Jazz, i begynnelsen stavet med to s’er på slutten oppsto.

En av de største derifra,  som er meget kjent den dag i dag, er sangeren og trompetisten Louis Armstrong. Født og oppvokst i New Orleans i ekstremt fattige kår, i strøket som var kjent som ”the Battlefield”.

Han ble etter hvert gjennom skole introdusert for musikk i flere tilfeller, blant annet ved å følge etter musikkorps som marsjerte gjennom gatene, og startet sin musikalske karriere som gatesanger. Han fikk opplæring i å spille kornett etter gehør, og begynte da gradvis på si å få flere jobber som musiker. I 1922 ankom han Chicago, invitert av hans mentor, Joe ”King” Oliver, til å delta i ”Creole Jazz Band”. Karrieren hans tok snart av med bandet som skulle vise seg å bli et av de største og innflytelsesrike bandene i hele byen. 

Mye av jazzen fra 1920-tallet kan relateres tilbake til New Orleans, som etter hvert ble gradvis ”transportert” til Chicago, da byen stadig tjente seg rikere på diverse industrier som jernbaneverk, pakking av kjøtt og generell produksjon. Før børskrakket i 1930 opplevde Chicago en voldsom økning i både befolkning og økonomi. I løpet av perioden 1900-20 steg innbyggertallet med én million.

Plateselskaper som Okeh signerte og gav ut de første låtene fra Armstrong. Som en følge av byens gode økonomi kunne mange av de største utestedene i Chicago tiltrekke mange av de store New Orleans-bandene med gode honorar, deriblandt jazzbandet Dixieland Jass Band, kjent for blant annet standarden Tiger Rag. 

http://chicagoguide.cpsarts.org/chicago-pages/music/jazz

Tiger Rag: https://www.youtube.com/watch?v=3TGSYmYVYdg

When the Saints go Marching in: https://www.youtube.com/watch?v=wyLjbMBpGDA

https://www.youtube.com/watch?v=4lGRNmIseCs

Schrammelmusik

1890-tallet:

En type folkemusikk fra Wien som oppsto på sent 1800-tall, og som fremdeles er tradisjon generelt i Østerrike i dag. Stilen er oppkalt etter brødrene Johann og Josef Schrammel, og ensemblet bestod i utgangspunktet av dem og gitaristen Anton Strohmayer. Ensemblet bestod av to fioliner og en contraguitar (et instrument utviklet i Wien på midten av 1800-tallet, og har, i tillegg til den vanlige gitarhalsen med 6 strenger, én ekstra hals uten bånd og opptil 9 basstrenger. Trekkspill er også ofte en del av akkompagnementet.

Trioen fremførte folkemusikk, marsjer og dansemusikk, for publikum på barer og diverse utesteder i Wien, såkalte ”wine taverns”. Stilen ble fort fanget opp og ført videre, og er også i dag jevnlig fremført i Østerrike. 

Stilen er veldig melankolsk, ofte ”sytende”, men melodisk. 

Brødrenes stil ble såpass populær utenfor landegrensene i Østerrike, at de i 1893 ble invitert til å opptre på verdensutstillingen i Chicago.

I løpet av deres sju aktive år, komponerte brødrene over 200 stykker. De døde henholdsvis i 1893 og 95, begge 43 år gamle.

Litt om arkitektur:

Volkstheater, grovt oversatt til ”People’s Theatre” ble satt opp i 1889 på etterspørsel av Wiens innbyggere, blant annet for å danne et alternativ til Hofburgteateret, Østerrikes nasjonalteater. Baktanken var at en større del av innbyggerne i Wien skulle få tilgang til teater. 

https://www.youtube.com/watch?v=EHXENAPSeIc

(Neuwirth Extremschrammeln - Die Zeit is a Gauner)

Tidleg blues ca 1870-1920

Saman med ragtime og negro spirituals er bluesen den tredje stilen med afroamerikansk opprinnelse - og den har lagt grunnlaget for både jazz og rock n roll. Både blues og negro spirituals vaks fram etter borgerkrigen og var svært like, men medan spirituals var svært kollektiv musikk, var bluesen veldig individuell. I starten var bluesen vokal og utan komp, men rundt 1880 vart det teke i bruk både banjo, fele, munnspel og gitar - då desse kunne imitere stemmen ved å for eksempel bende tonane. 

I blues er bruken av «call and response» grunnleggande. Her var gitaren viktig då den ofte svara eller kommenterte vokalen. Eit anna viktig element frå afroamerikansk praksisk var riff-teknikk. Rytmen i bluesen er oftast synkopert med ein 6/8 feeling, også kalla «shuffle». Og kanskje noko av det viktigaste er bluesens blåe tonalitet. Musikken har ikkje vanleg dur/moll-kjensle, men er bygd opp av ein moll-pentaton skala med liten ters og liten septim. 

Blåtonane er ikkje statiske, men intonert glidande på individuelt vis. Derfor er det ikkje mogleg å notere. Denne praksisen med å bende vokalen stammar også frå afroamerikansk vokalpraksis. 

Akkordane som er brukt i blues kom ikkje før århundreskiftet, rundt 1900 og var eit element frå europeisk musikk - og dette førte også til tolvtaktersbluesen som kom i 1910. Men det er viktig å seie at blues ikkje treng verken akkordar eller ei fast form. 

Denne tidlegaste bluesen blir kalla country-blues  - muligens på grunn av at det var eit veldig lite skilje mellom bluesmusikk og country på denne tida. Country-bluesen blei så delt inn i texas-blues og delta-blues. Den viktigaste forskjellen var at texas-blues hadde fokus på vokal, hadde friare rytme medan delta-bluesen var kjent for meir avansert instrumentteknikk og meir fokus på rytmikk. Bottleneck/slide guitar blei også utvikla her og det er også delta-bluesen som har vore viktig for den vidare utviklinga av blues. 

Så kan ein nemnte at den første publiserte bluesen kom i 1912. Denne heitte «Memphis blues» og var komponert av W. C Handy, som gav seg sjølv tittelen «bluesens far». Denne låta blei spelt inn i 1914, men hadde ikkje vokal. Mamie Smith var nemleg den første vokalisten som spelte inn ei bluesplate, der «Crazy blues» er mest kjent. Ho var forøvrig også afroamerikansk. 

Lytteeksempel

Robert Johnson - Sweet Home Chicago

Fin de Siécle – Wien

 

Utrykket „fin de Siécle“ er fransk og betyr „slutten av århundret“. Utrykket er blitt nemninga på ein periode i Europa på slutten av 1800-talet, byrjinga av 1900-talet. Ein satt med ei vemodig kjensle av at ein no gjekk mot slutten av ein epoke, og mange følte seg utanfor, på fleire måtar.

Industrielle nyvinningar gjorde at samfunnet hadde forandra seg mykje, ein kjente seg ikkje igjen. Fram mot 1. verdskrig var det faktisk mange som ønskte ein krig velkomen, fordi ein hadde eit håp om at dét kanskje kunne gjenopprette „orden“ i samfunnet.

Wien var eit kulturelt sentrum – her samla kunstnerar og intellektuelle seg. Tenkarar og filosofar var inspirerte av Nietsche, som tidlegare på 1800-talet kom med sitt berømte sitat: „Gud er død“, og Sigmund Freud som kom med sine oppsiktsvekkjande teoriar om drømmetyding og det ubevisste sjelslivet.

Viktige forfattarar var mellom anna Franz Kafka(fødd i Praha), i bøkene hans blir det skildra uoversiktlege rettsprossessar der personane som er sikta ikkje har noko som helst moglegheit til å skjøne kva dei er sikta for.

Om ein ser på dei ulike kunstformene, så er det spennande å sjå at ein i denne tida kunne velgje sjølv kva stil ein ville hente inspirasjon i frå. Alt var på ein måte allereie gjort – difor sto både kunstnarar og forfatterar no friare enn før. I Ringstrasse i Wien kan ein t. d. sjå korleis dette påverka arkitekturen. Universitetet er i renessanse-stil, parlamentet liknar eit gresk tempel, Votivkyrkja er i gotisk stil, rådhuset i flandrisk stil, hoffteateret er i barokkstil.

Gustav Klimt var ein viktig kunstnar frå Wien, og særleg kjent er han kanskje for bildet „Kysset“, som er eit av dei viktigaste bileta innan Jugendstilen. Han grunnla i 1897 foreninga „Wiener Sezession“ saman med ein arkitekt – dei braut ut frå den konservative kunstnarkretsen og ville frigjere måleriet frå den akademiske tradisjonen.

Hugo von Hofmannsthal og nokre andre forfattarar var medlem i ei gruppe ved namn „Junges Wien“, „det unge Wien“. Hofmannsthal sitt dikt „ Balladen om det ytre liv“ fortel mykje om korleis dei unge intellektuelle følte seg i denne perioden. Fylte av meiningsløyse og avskorne frå samfunnet.

Hugo von Hofmannsthal

Ballade des äußeren Lebens(1896)

Und Kinder wachsen auf mit tiefen Augen,

Die von nichts wissen, wachsen auf und sterben,

Und alle Menschen gehen ihre Wege.

Und süße Früchte werden aus den herben

Und fallen nachts wie tote Vögel nieder

Und liegen wenig Tage und verderben.

Und immer weht der Wind, und immer wieder

Vernehmen wir und reden viele Worte

Und spüren Lust und Müdigkeit der Glieder.

Und Straßen laufen durch das Gras, und Orte

Sind da und dort, voll Fackeln, Bäumen, Teichen,

Und drohende, und totenhaft verdorrte...

Wozu sind diese aufgebaut? und gleichen

Einander nie? und sind unzählig viele?

Was wechselt Lachen, Weinen und Erbleichen?

Was frommt das alles uns und diese Spiele,

Die wir doch groß und ewig einsam sind

Und wandernd nimmer suchen irgend Ziele?

Was frommt's, dergleichen viel gesehen haben?

Und dennoch sagt der viel, der "Abend" sagt,

Ein Wort, daraus Tiefsinn und Trauer rinnt

Wie schwerer Honig aus den hohlen Waben.

Balladen om det ytre liv

Og ungar veks opp med djupe auge,

Som ikkje veit av noko, veks opp og døyr,

Og alle menneske går sine vegar.

Og søte frukter blir til av dei bitre (fruktene)

Og fell om natta ned som døde fuglar

Og ligg nokre dagar og rotnar.

Og alltid bles vinden, og alltid igjen

Oppfattar vi og seier mange ord

Og anar glede og trøttleik i lemmane våre.

Og gater går gjennom graset, og plassar

Er her og der, fulle av faklar, tre og dammar

Og trugande, og døyeleg visne...

Kvifor er desse (plassane) bygde? og liknar

Kvarandre ikkje? og er tallaust mange?

Kvifor vekslar latter, tårer og død?

Kva nytte gjer det oss, alt, og desse spela,

Vi som trass alt stort og evig einsamme er

Og vandrande, aldri leitande etter eit einaste mål?

Kva nytte gjer det, å ha sett mange av desse tinga?

Og likevel seier han mykje, han som seier „Kveld“,

Eit ord, som det renn djupsinn og sorg ifrå

Som tung honning frå dei hole vokskakene.

"Der Kuss", 1907-1908, Gustav Klimt