Paris 1900-1920

Musikklivet i Paris 1900-1920

City of entertainment, city of lights

Vi skal snakke om musikklivet i Paris fra 1900-1920, som var en kort men innholdsrik periode. Perioden var sterkt preget av befolkningsvekst i Frankrike, og spesielt i Paris (2.715.000 !), grunnet immigrasjon fra en rekke land, spesielt Russland. Mange av disse immigrantene var aspirerende eller allerede suksessfulle kunstnere som dannet et rikere kulturliv enn Frankrike hadde sett på lenge, og de brukte byen som en base for utvikling av nye kunstbevegelser, spesielt innenfor billedkunst (Picasso for eksempel..) . Paris ble byen å være i og nærmest et mekka for kunst og kultur.

Tidsrommet 1900-1920 ble sentrum for en epoke kalt La Belle Époque. I denne epoken finner vi en helt særegen dyrking av kultur, eksperimentering og estetikk, som fikk epoken til å bli sett på som en gullalder for Frankrike. At det var fred i Europa en kort stund gjorde det mulig å ha større flyt mellom landegrensene, noe som førte til den sterke immigrasjonen.

Verdensutstillingen som ble avholdt i 1889 (100årsmarkering) er en god demonstrasjon av denne periodens idealer og kunstneriske, internasjonale impulser. Arkitektur, billedkunst og nye oppfinnelser ble fremmet. Film fikk også sin opprinnelse der i overgangen fra 1800- til 1900-tallet. Samtidig fulgte også musikklivet i Paris byens utvikling og ble stadig mer levende og farget av forskjellige kulturer. Mange nye musikkgrener ble utviklet og fikk egne plattformer rundt om i byen. Billedkunsten hadde stor innvirkning på musikken og stilartene impresjonisme som kom på midten-slutten av 1800-tallet, med malere som Claude Monet og Pierre-Auguste Renoir, og postimpresjonisme (Rosseau, van Gogh, som brukte teknikkene fra impresjonismen, men la mer vekt på et personlig uttrykk). Postimpresjonismen var en forgangeren til blant annet fauvismen og cubismen som vi kjenner Pablo Picasso fra. Han bodde i Paris før første verdenskrig. Impresjonismen og postimpresjonismen ble gjeldende i musikk også.

Paris ble som et kollektiv av idérike individer, hvilket kan høres tydelig i forandringene som skjedde i musikken.

Verdensutstillingene i Paris

Det ble holdt flere verdensutstillinger i Paris i overgangen fra 1800- til 1900-tallet. To av de største og viktigste var utstillingen i 1889 og utstillingen i 1900.

Verdensutstillingene ble også kalt ''Exposition Universelle'' og var en begivenhet som skulle feire de teknologiske framskritta i det 19. århundre og framskynde utviklingen inn i det 20. århundre.

Mer enn 50 millionar mennesker besøkte utstillingen i 1889.

Utstillingen i 1900 inneholdt over 76.000 utstillingar og dekka eit område på 1,12 kvadratkilometer. Det vart bygd mange nye og kjende byggninger i denne forbindelse, blandt annet ''pont Alexandre 3'' (bru), ''petit Palais'' og ''Grand Palais'' som er museumer som har utstillinger av billedkunst. Den første linjen i Paris Metro startet også under denne verdensutstillingen. Eiffeltårnet vart bygd til verdensutstillingen i Paris i 1889, og regnes i dag som den største turistattraksjonen i Frankrike.

Impresjonisme

Er en nemning som vert nytta om en fransk målarkunst og kan vise til musikk frå rundt den samma tida, det var frå slutten av 1800-talet. Fekk namnet frå eit maleri av Claude Monet, som ga maleriet namnet ''Impression:Soleil Levant'' dette bildet ble malt i 1872. Når man brukte denne nemninga vart det nytta som noko negativt av ein kritikar.

Impresjonisme som omgrep vart også nytta til å omtale ein ny musikkstil som voks fram frå omkring 1890. Denne stilen kjenneteiknast av eit fokus på klang, atmosfære, utanommusikalske referansar til sanseinntrykk og stemningar, og ofte ein fasinasjon over det eksotiske og eventyrlege. Musikalske stiltrekk som uvande skalatypar, tette harmoniar og parallellførde akkordar vart hyppig nytta. Claude Debussy blir rekna som den viktigaste impresjonistiske komponisten. Maurice Ravel og Erik Satie blir oftast òg rekna som impresjonister. Det finst ikkje mange andre, og det kan nemnast at desse komponistane ikkje rekna seg sjølv som impresjonistar.

Claude Monet malte det han følte, virkeligheten i hodet og inntrykk som er basert på stemningen rundt.

Arkitektur:

Kunsten etter verdensutstillingen i Paris på 1900-tallet har i ettertid blitt stående som kulminasjonen for en ny stil innen arkitektur, kunsthåndtverk og grafisk design, dette blir kalt ''Art Nouveau'' den nye kunsten. I store deler av 1800-tallet ble fortidens formspråk resirkulert. Nygotikk, nyrenessanse, nybarokk, når det var så store tekniske framskritt ville de ha en ny stil. Første bygningen som kom i ''Art Nouveau'' var huset Maison Tassel, i Brussel, tegnet av Victor Horta.

Claude Debussy (født 22.august 1862 – 25. mars 1918). Han er uten tvil en av de mest prominente komponistene i det nittende og tyvende århundre, og en av de største franske komponistene noensinne, samt regnes som en av grunnleggerne av impresjonismen. Med sine nyskapende harmonier vart han en innflytelse til nesten alle store komponister på den tid (bl.a. Ravel og Stravinsky), men i ettertid også innen jazz hos artister som Miles Davis, Duke Ellington, og Thelonious Monk. Mesteparten av hans komposisjoner ble ikke skapt på det tyvende århundre, men hans verk og eksperimentering med musikken sin gjør at man må forstå Debussy for å forstå senere komponister i Paris. Debussy viste tidlig at han var en mann som var klar for å utfordre det etablerte i musikkverden, en eksperimentell og kranglevoren kar som var ute etter å utforske nye ting innenfor musikk, noe som vises i hans forkjærlighet for dissonanser og intervaller som som regel ble unngått av samtidens komponister og denne trangen førte til en helt særegen stil som kom til å inspirere en mengde komponister etter ham.

Debussy klarte alltid å dele hans kritikere i to, hver gang han skrev mystiske og subtile verk ble han kritisert for å være for langt utenfor den normale harmonikken datidens musikk bevegde seg innenfor, og når han tonet ned disse elementene ble han kritisert for at han ikke holdt seg til den noe spesielle formelen sin.

et tydelig tegn på at Debussy ble elsket av de nytenkende og mislikt av de konservative.

SATIE

Erik Alfred Leslie Satie, født 17. mai 1866

Fransk komponist og pianist

Erik Satie var en veldig fargerik personlighet når det kom til musikken i det tidlige 20. århundrets parisianske avantgarde-scene. Hans musikk påvirket mye av musikken i minimalismen, den repetitive musikken og noe kalt absurdteater (retning innen dramatikken, drama der dramaet er fjernet, problemer blir ikke løst, hovedpersonene er forrviret og hjelpeløse)

Han ble kalt en «klumsete men subtil teknikker i en bok om samtidskomponister i Frankrike som ble publisert i 1911 men mente selv at han var en «phonometrikker»(les. Noen som måler lyd) Sett bort ifra musikken etterlot han en del tekster til bl.a vanity Fair (et Amerikansk magasin)

Selv om han senere har brukt sitt eget navn, brukte han pseudonymer som Virginie Lebeau og Francois de Paule i noen av tekstene han skrev. I 1879 ble Satie sendt til konservatoriet i Paris, hvor hans lærere mente han ikke hadde talent og at han var en av de lateste studentene på skolen. Ble sendt vekk og kom tilbake som 19åring (1885) men gjorde ikke noe inntrykk på lærerene.

Flyttet fra sin far i 1887, ble en del av det artistiske klientellet i Le Chat Noir og gav ut Gymnopédies, senere Ogives, Gnossiennes osv. Han ble venn med Claude debussy på denne tiden.

På midten av 1896 hadde alle saties finansielle midler tatt slutt og han måtte flytte til en mye billigere og mindre losji, først i Ruse Cortot, for så å flytte igjen to år senere hvor han komponerte de to første settene av Piéces froides i 1897. Denne komposisjonen skrev han mens han bodde i en landsby kalt Arcueil, ca. 5 km unna sentrum av Paris.

Et år etterpå begynte Satie å tjene penger som cabarét-pianist hvor han da adapterte over 100 komposisjoner både for piano og vokal og laget sin egen vri på de. Den mest populære var «Je te veux» med tekst skrevet av Henry Pacory og «Tendrement» med tekst skrevet av Vincent Hyspa

I 1905 startet Satie på Vincent D´Indy's «schola cantorum de paris» for å studere klassisk kontrapunkt (hvor selvstendige stemmer jobber sammen) samtidig som at han jobbet med kabaré og i 1908 gikk han ut av skolen med diplom.

I årene 1908 ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps med bowlerhatt og paraply. Dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken. Han tegnet små bilder av fantasibygninger for så å sette det inn i avisen. Denne humoren som kan virke målløs og meningsløs peker frem mot retningen dadaismen, som Satie senere skulle bli kjent for.

I 1910 fikk Erik Satie opphøyd status blant unge Paris-komponister, som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d´indy) var en direkte forløper til Debussy. Satie ble nok litt smigret av dette, siden han hadde sett seg selv som konkurrent til Debussy tidligere.

Dette førte til at han søkte mot nye omgangskrets. Det fant han hos Roland-manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.

Sammen med Cocteau skrev Satie balletten Parade som ble framført i 1917 i en anerkjent ballettscene, Ballets Russes i Paris.

I 1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant Man Ray, Marcel Duchamp, André Derain og André Breton. Mange av hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor grad med disse kunstnerne.

Han døde i 1925 den 1 juli i Paris, av brysthinnebetennelse.