Rap og rase

Rapping, eller rap(engelsk for «snakke (fort)») er en betegnelse på en måte å bruke vokal på som inneholder tekster som rimer og framføres på en bestemt rytmisk måte. Rap regnes gjerne som et av de «fire elementene» av hip-hopkulturen, og rap-musikk brukes ofte synonymt med hip-hop-musikk, selv om rapping også blir brukt innen en rekke forskjellige musikkgenre, som foreksempel nu metal, og hip-hop-musikk trenger heller ikke å inneholde rap. Selv om rapping i stil skiller seg fra spoken word, regnes ofte vokalist/poeter som Gil Scott-Heron og tilogmed Bob Dylan som proto-rappere.

Hiphop, er en kulturell retning som har opprinnelse i svarte og latino ungdomsmiljøer i New York, spesielt bestemt The Bronx. Denne typen musikk kom på 1970-tallet, med fokus på utøvelse av kunstneriske uttrykk ute på gata i det offentlige rom, ofte i en konkurransepreget og selvhevdende form, Som Rap-battle.

Hiphop-bevegelsen oppstod på midten av 1970-tallet da nabolags- eller gatefester, et alternativ til de eksklusive diskoklubbene som var en vanlig ting i New York. Festene ble ofte ledsaget av musikk spilt av dj'er som isolerte og repeterte de mest intense rytme-bruddstykkene (såkalte breaks) av funk og diskoklubbene, og electronica-låter for å skape stemning blant publikum

Uttrykket «hiphop» brukes ofte synonymt med «hiphop-musikk», opprinnelig kalt «b-beat» og senere også «rap» eller «rap-musikk». Skaperen av denne musikkformen er den Jamaica-fødte DJ KOOL HERCS. Han lagde ''Breakbeats'' under spillinger på gratise gatefester (Også kalt Block parties) Som en helhetlig kulturell og sosial bevegelse er det Afrika Bambaataa som regnes som grunnleggeren av hiphop. Det var han som definerte de fire grunnelementene: DJ-ing, Mc-ing (rapping), Graffiti og Breakdance, i tillegg kom det femte elementet som er kunnskap. KRS-One som er en annen rapper, har lagt til beatboxing, gate-klesmote, gatespråk og gate-entreprenørskap på listen over hiphopens elementer. Uttrykkene «b-boy» og «b-girl» blir brukt om en ungdom som «lever» og uttrykker hiphop i stil og holdning, dog opprinnelig kun om break-dansere.

Årene fra slutten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet regnes som «the golden age» (den gylne tiden) for den kommersielle hiphop-musikken, da den forandret store deler av populærmusikken og populærkulturen over hele verden. Mens den tidlige hiphop-bevegelsen i utgangspunktet var uttalt anti-vold og anti-rusmidler, har hiphop-artister også vært opptatt av å beskrive virkeligheten i fattige urbane, ofte svarte, strøk. Mye hiphop har senere blitt kritisert for å være både sexistisk, rasistisk og volds- og dopforherligende, og for bruk av banning og annet «stygt språk». Musikalsk har denne dobbeltheten gjerne kommet til uttrykk i kategoriseringen mellom såkalt concious- og gangster-rap. Mens hiphop-musikken er det de fleste forbinder med hiphop, er hiphop-graffitien og break-dansen på hver sin side blitt vel så allmenne fenomener, til den grad at de i dag nærmest forstås synonymt med henholdsvis grafitti og club-dans generelt.

Rapping, er en måte å bruke vokal på som inneholder tekster som rimer og framføres på en bestemt rytmisk måte. Rap har ofte en musikalsk bakgrunn av sampling, scratching og mixing.

En form for rap er freestyling, hvor utøveren improviserer teksten, ofte «inspirert» av foregående handlinger av de tilstedeværende, og enda oftere ved "dissing" av motstanderen. Dette foregår ofte som «freestyle battles».

KRS-ONE sa: rap is something to do, hiphop is something you live.

Civil Right Movement

CIVIL RIGHTS MOVEMENT

Borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968)

Var en politisk bevegelse i USA, som hovedsakelig arbeida med å skaffa USA's svarte befolkning lik borgerrettigheter som kvite, og fjerna rasistisk diskriminering mot svarte amerikanara. (Datta gjaldt ink, å kunne stemma ved valg)

Framveksten av Black Power-bevegelsen, (som var ikkevoldsideologi.), varte frå 1966-1975. dette utvida målane til borgerettighetsbevegelsen til å omfatte etnisk, verdighet, økonomisk og politisk selvforsynthet, og frihet frå undertrykkelse av hvite amerikanere.

Det var mange ikke-voldelige-aksjoner og sivil ulydighet som førte til krisesituasjoner mellom aktivister og myndighetene. Afroamerikanerene møtte mange urettferdigheter og føderale, statlige og lokale myndigheter, forretninger og samfunn måtte ofte svare øyeblikkelig på disse situasjonene som framheva dette. Det var mange protester/sivil ulydighet, innkludert aksjoner som boikott.

Eksempel:

Bussboikotten i Montgomery (1955-1956)

som var en politisk og sosial protest-aksjon mot raseskillelovene i den offentlige transporten i Montgomery, Alabama. Rosa Park startet dette når hun nektet å gi frå seg setet sitt til en hvit mann som mente at han hadde rett på ''det svarte-setet'' siden den hvite delen var full. Hun var lei av å bli behandlet som en annenrangsborger, hun ble senere arrestert for å ikkje ha adlydet bussjåføren ved å gi fra seg setet.

Andre ikke-voldelige-aksjoner og politiske demostrasjoner var f.eks marsjene frå Selma til Montgomery.

Det ble i løpet av denne fasen av borgerrettighetsbevegelsen, mange kjente lovgivende landevinninger

som:

-vedtaket om loven om borgerrettigheter av 1964, som forbød diskriminering basert på Rase, hudfarge,religion eller nasjonal opprinnelse, i ansettelseprosesser og offentlige bekvemmeligheter, som ''transport, skole, osv...)

-Loven om rettighet til deltakelse i politiske valg av 1965, som gjennopprettet og beskyttet rettigheten til å stemme

-Loven om immigrasjon og nasjonalitet av 1965, som oppheva da nasjonale kvotesystemet som vart innført i USA på 1920-tallet.

-Loven om borgerettigheter av 1968, som forbød diskriminering ved salg eller leie av hus eller leiligheter. Og kalt ''fair housing act''

i sørstatene i USA fekk no afroamerikanerene muligheten til å delta i politikken, og over heile USA vart unge mennesker inspirert til politisk deltakelse og handling.

Bakgrunn:

Det var et omstridt valg i 1876, som resulterte i slutten på rekonstruksjonstiden, som gjor at kvite i sørstatane fekk politisk kontroll over regionen etter økende trusla og vold i valgene. Dei tok systematisk fratakelse av stemmeretten til afroamerikanara frå 1890-1908, og datta vedvarte fram til lovena for nasjonale borgerettighetane vart vedtatt midten av 1960-tallet. I meir enn 60 år fekk ikkje afroamerikanara velga representanta som kunne representera deiras interesser i kongressen eller hos lokale myndgheta. Det demokratiske parti hadde iløpet av denne tiden heilt dominert av kvite mennesker, fått kontroll over Sørstatane. Det republikanske parti/Lincolns parti, hadde vert det partiet som dei fleste svarte tilhørte, hadde blitt mykje mindre, nesten ubetydelige når svarte stemma vart undertrykt. I begynnelsen av 1900-tallet var bortimot alle valgte politikere i sørstatane demokrater.

Det vart innført av kvite demokrater ved lovtak , raseskille.

Vold og brutalitet mot svarte økte, og åpenlys rasisme og diskriminering vart godkjent av myndighetene, som oppsto i tiden etter rekronstruksjonstiden, dette vart kalt ''Jim Crow-systemet''

dette gikk ut på at dei påbydde at alle offentlige områder der kvite og svarte kunne ferdes skulle holdast adskilt. Dette gjaldt sykehus,skoler, offentlig transport, resturanter og hoteller. Dette vart intakt fram til tidlig 1950-tall.

Karakteristisk for denne perioden var:

-Raseskille

-Fratatt stemmerett

-Eksploatering (økende økonomisk undertrykkelse, eksploatering og utnyttelse av latinamerikanere, svarte og asiatere, fratakelse av økonomiske muligheter, og diskriminering ved ansettelse og i arbeid.)

-Vold

hovedhendelsen:

''Brown mot skolestyret''

våren 1951, året det største opprøret vart født blandt svarte studenter i referanse til delstaten Virginias utdanningssystem. Skolen var rasedelt og studentene var klar for å bekjempe to ting, overbefolkede klasserom og uegnede forhold på skolen, dette var de svært lei av og besluttet å ta saken i egne hender. Oppførselen frå svarte i sørstatene var uventet og upassende da dei kvite hadde bestemte oppfatninga av kordan dei svarte skulle oppføre seg, underdannige. NAACAP hadde forsøkt å få elevane t å ikkje gjennomføre protesten mot ''Jim Crow-lovene om raseskille på skulane. Men elevene trakk seg ikkje og da slo NAACAP seg sammen med dei i deiras kamp. Da vart ein av dei fem største sakane som bygde opp t da so vart kjent som ''Brown mot skolesystemet''

det blei beordret av høyesteretten at raseskille skulle fases ut over tid. Den 18.Mai 1954, vart Greensboro den første byen i sørstatene som offentlig annonserte at de ville følge høyesterettens besluttning.

- Opphevelsen av raseskille i Little Rock, 1957

• Sit-ins,1960
• Freedom Rides,1961
• Marsjen mot Washington, 1963
  hvor Martin Luther King hadde sin berømte tale ''I have a dream''

1990-tallets rock og grunge

Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-tallets Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i på 1960-tallet og senere, spesielt i Storbritannia og USA.

I 1990-årene kom det en oppblomstring av nye sjangere, som da f. eks house, techno, drum’n’bass, for å nevne noe. Selv vil vi ta for oss rocken på 90 tallet. Grunge sjangeren ble lansert som en revitalisering av den mer tradisjonelle rocken, med grupper som Nirvana og Pearl Jam.

Rocken er ikke lenger kun forbeholdt ungdommen, selv om de nyeste stilretningene fremdeles er domene. I all sin, faktisk, og kanskje litt forvirrende mangfoldighet, er rocken et resultat av at folkemusikktradisjoner fra Afrika og Europa havnet i Nord-Amerika, deretter utviklet seg og møttes. 

90- tallet var også fylt med rap og pop, og noen band lagde musikk der flere av sjangerne møttes.

Det var en tid der musikksmak var like variert som ulike hendelser som skjedde.

Mange av de mest populære 90-talls banda og aristene, nøt av en type gjenoppblomstring ved å gå "mainstream", etter deres popularitet som tidligere hadde «gått ut på dato». Andre artister som nettopp hadde startet opp i denne perioden var ute etter å gjøre seg synlig. De var også ute etter å ha innvirkning på musikken. Altså at band som vil starte opp etter dem vil lage musikk med dem som innflytelse.

80-talls rocken, var fortsatt veldig populær på 90-tallet, utenom new wave og glam metal som da regjerte. Det ble grunge, britpop, industriell rock og alternativ rock som oppsto og tok over som de mest populære i perioden, samt andre sjangere. Disse oppnådde en ganske høy grad av suksess på ulike stadier gjennom årene.  

Grunge er ein undersjanger av alternativ rock og hardrock. Den tok først form på midten av 80-talet, men nådde ikkje ut av Washington før på 90-talet. Grunge er assosiert som ein bevegelse frå Seattle, fordi dei største grunge-banda kom frå Seattle-området. Då snakkar vi om banda Soundgarden, Alice in Chains, Pearl Jam og Nirvana. I likheit med punkrock, så er også grunge assosiert med samfunnskritikk. Punk hadde eit meir anarkistisk bodskap, medan grunge var meir venstreorientert. Dei store banda i grunge delte dette synet gjennom musikken, og fekk derfor med seg fansa i bølgja. Derav: Seattlebevegelsen. Grunge er også kjent for kledestilen, som estetisk sett blir sett på som «nedstrippa», evt, «ustelt», og den bestod oftast av flanell, holete jeans, converse og langt hår.

Typisk for denne musikken er tungt forvrengte el-gitarar (gjerne litt ustemte, grumsete) med feedback. På den måten så smeltar grunge saman elementar frå punk og heavy metal. Grunge og punk er ganske like på lyd og lyrikk, men når det kjem til tempo, dissonerande harmoniar og ein meir kompleks instrumentering så minner det meir om heavy metal. Sangmessig er det growling som er mest vanleg, med «angstfylte» tekstar, med tema som sosial framadgjering, apati og eit friheitsønskje.

Grunge hadde ein stor opptur i 1991. Pearl Jam kom med albumet Ten, Alice in Chains med Dirt og Soundgarden med Badmotorfinger. Men det var Nevermind-plata til Nirvana som fekk størst merksemd, mykje takka vere Smells Like Teen Spirit. Resultatet vart at Nevermind og Ten toppa platesalget i 1992. Rundt same tid slo Soundgarden og Pearl Jam seg saman til eit prosjekt kalla Temple of the Dog. Pearl Jam fortsatte salgsflyten i 1993 med plata Vs., og Soundgarden kom med sitt bestselgande album i 1994 med Superunknown.

Same året blei starten på nedgangstida for grunge. Kurt Cobain tar sjølvmord same året, som blir rekna som ei av dei største årsakene til den dalande populariteten for grunge. Andre årsaker var oppløysinga av Soundgarden, vokalist Layne Staleys frå Alice in Chains sleit med rusproblem som førte til mindre aktivitet frå gruppa.

Som følgje av dette dukkar ein ny sub-sjanger opp: Post-grunge. Denne sjangeren tar med seg stiltrekk frå grunge, men då med eit mildare, meir radiovenleg lydbilde. Mange grupper tok grungen med seg, andre berre enkelte grunnpreg. Dei mest kjente post-grunge bandet vi kjenner til i dag er Nickelback og Foo Fighters, danna av trommis i Nirvana Dave Grohl.

 90-tallet var preget av mange forskjellige sjangere i rocken, slik som;

Alternativ rock (begrepet tok form på 80-tallet, hvor det ble brukt til å beskrive musikk som ikke var «mainstream» og som ble hørt på mest av ungdommen. Utviktlet av punk og new wave);
            - Red Hot Chili Peppers
            - R.E.M
            - Blink-182*

Red Hot Chili Peppers – “Under the Bridge”





            * Indie rock, (undersjanger fra alternativ rock, «underjords»-rock);
                        - Sonic Youth
                        - Pixies
                        - Pavement
                        - The Flaming Lips
                        - Rancid* (de forble et indie-band, men likevel klarte å ha mange fans)

            Sonic Youth – “Kool Thing”
            

Ska punk (uttrykket «ska» stammer fra Jamaica tidlig på 1960-tallet, påvirket av rythm n’ blues og mento, en unik blanding av europeisk og afrikansk folkmusikk – også fra Jamaica. Pønk, garasjerock);
- Reel Big Fish
- No Doubt
- Sublime
           
No Doubt – “Just A Girl”

Punk rock (aka Punk);
- Rancid*
- Green Day
- The Offspring

The Offspring – “Come Out And Play”

Nu metal (starta med en mix av rap og rock og dannet grunnlaget for nu metal. Senere kom det som en blanding av grunge, metal og hip hop);
- Rage Against The Machine
- Faith No More
- Cypress Hill

Rage Against The Machine – “Killing In The Name”

Pop rock, («mainstream»-rock, hvor det ble en gjenoppstandelse av sangskriver-bevegelsen fra 70-tallet);

- Jeff Buckley
- Alanis Morissette
- Bryan Adams

Alanis Morisette - "Ironic"

Hard rock (en betegnelse for en «hardere» form for rock, som man kjenner den igjen på den store bruken av vrengt gitar- og basslyd, samt kraftige trommer);
- Metallica (gikk fra trash til mainstream hard rock med «Metallica», også kalt The Black Album, 1992)
- Guns N’ Roses («Appetite For Destruction» 1987, «Use Your Illusion I & II», 1991)

Metallica - "Enter Sandman"

Industriell rock (en kombinasjon av rock og industrimusikk, en sjanger hvor musikken kommer fra lydkilder som en generelt sett ikke beskriver som musikalske kilder);
- Marilyn Manson
- Nine Inch Nails
- Gravity Kills

Marilyn Manson - "Coma White"

Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangere.

I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.

Kassettens død og hvorfor

Notatan e på trødersk.

I vest europa og nordamerika falt kassettsalget drastisk i begynnelsen av 1990. Spesielt hos kassetta som allerede hadd musikk innspillt datt salget mest – CD-plata tok over heile markedet. I 1990 solgtes det 442 milliona innspilte kassetta i USA, og i 2009, altså på litt under 20 år, hadd salget falt te rekordlave 34 000. Men koffor va det sånn, og koffor gikk det så fort?
La oss først sjå på positive og negative kvaliteta med kassettn i forhold te CD'a først.
Negative ting:

1. Dårligar kvalitet på musikken
   
2. Du kan ikke skippe fra en sang te en annja ein – du kan bare spol fram eller tebake og håp at du lande på rett plass
   
3. Kvaliteten bli dårligar og dårligar jo mer den brukes
   
4. Kassetten e klunkat og større enn en CD
   
5. Dyrar å produser enn CD'a
   
6. Kan bli «spist opp» av kassettspillern – tapen blir laus og feste sæ fast, så må du sætt dæ ned med en blyant eller lignende for å dra den lause tapen tebake på spolan -
   

Positive ting:

1. Skippe ikke under bevegelse sånn som CD'a pleid å gjør
   
2. Hellj længer, ei ripe ødlægge ikke heile kassetten og den brækk ikke av ingenting sånn som CD'a kan
   
3. Kan ha tevanlig rundt 150 minutt med innhold, mens vanlige CD'a har kun rundt 80 minutt.
   

Herre her gjeld jo for vanlige kassetta – industrielle kassetta e det my høgar kvalitet på. Likavæl, så kan vi sjå enkelt koffor CD'n tok over der.
Vi kan væl kallj herre her for dæm mest grunnleggende grunnan te at kassettn itj e med oss idag ilike stor grad, men det som også skjedd va jo at siden de fleste slutta å kjøp dæm, slutta folk å produser dæm som gjor det vanskeligar å få tak i kassetta – og det gjor at enda fleir slutta å kjøp dæm og dermed enda mindre produksjon. Så dokker sjer bildet.
En grunn te at nedgangen i populæritet ikke gjekk enda fortar e jo faktisk kassettspilleran i bila – for når du kjøre bortover veian vil du jo ikke at musikken ska hopp i takt med kvar einaste dolp og/eller sving – Som sagt, kassettn takla meir og det va da veldig positivt, sjøl om kvalitetn va lavar. Så kom anti-sjokk teknologien i CD-spællera og plutselig va det enda en grunn te å drit i kassettn.



En av dæm siste gruppan folk i u-land som forlot kassetten va selvfølgelig dæm som spille musikk, om det kan kalles det, innafor dansband-sjangern. Lite overraskende egentlig siden fansan dæmmers va medlæmma av den eldre garden og dermed ofte lite interessert i å kjøp sæ CD-spiller. Helt opp te 2006 ga for eksempel Lasse Stefanz ut albumet sitt på både kassett og CD.

http://vintagecassettes.com/_history/history.htm

http://astinmtzany.blog.com/2014/03/02/advantages-disadvantages-of-cassettes/



http://en.wikipedia.org/wiki/Compact_Cassette

Musikk i den Kalde krigen del I (1945-1970)

I 1945 var den andre verdskrigen over, og stormaktene Storbritannia, USA og Sovjetunionen skulle bestemme kva som skulle skje vidare. Sovjetunionen ville ha meir makt over landa i aust-europa, halde fast ved kommunisme, samt gi Tyskland ei krigserstatning utan sidestykke. Vesten på si side ville at verda skulle ta ei demokratisk retning, samt legge tilrette for at Tyskland skulle få sjans til å kome til krefter igjen. Det oppstår ei deling av Europa,også kalla jernteppet. For å hindre at kommunismen skulle spre seg, innførte USA Trumandoktrinen, som gikk ut på å hjelpe alle frie statar som ville unngå å havne under kommunismen, dette inkluderte også Marshallhjelpa som gikk ut på å støtte desse statane økonomisk. FN blei danna for å bevare freden, og mot slutten av 40 talet kom NATO, vesten sin forsvarsallianse.

På denne tida var det jazzen og swingen som stod sterkast, men jazzen tok ei anna vending. Vi fekk bebop-sjangeren. Dette gikk ut på at jazzen ikkje lenger skulle vere arrangert, men improvisert, og ein viktig pioner he var Charlie Parker. Det er også sagt at bebopen vart laga av dei svarte jazzmusikarane for at det skulle bli vanskelegare for dei kvite å kopiere musikken deira - som dei hadde gjort med den arrangerte jazzen. Bebop vart gjerne spelt av jazzkomboar på fem, med rom for solistisk improvisasjon. Av og til fekk vokalistar prøve seg, som til dømes den Ella Fitzgerald og Sarah Vaughan. Improvisasjonssangen, også kalla scat, tok i bruk ord som be-bop- ba-da, noko som kan ha vore opphavet til sjangeren sitt navn.

Noko som er interessant er at jazzen, som var ekstremt amerikansk, vart brukt som eit verkemiddel i politikken. Når USA skulle markedsføre seg sjølv og vise til kven ein burde halde seg til, brukte dei jazzmusikk som eit symbol på friheit og likheit for alle - sjølv om det i virkeligheita ikkje var slik. For sjølv kor kjent og flink du var, også musiker, så var det langt ifra friheit og likheit for dei svarte.


Når 1950-talet kom var det fortsatt politisk tension og i 1950 braut Koreakrigen ut, der USA støtta Sør-Korea og Sovjetunionen Nord-Korea. Dette gjorde ikkje partane meir enige - og det førte heller ikkje fram til noko, då Korea fortsatt er delt. Samme år som krigen var over, i 1953, døde Josef Stalin, og Sovjetunionen går inn i ei epoke med nye leiarar. Vidare dette tiåret går Vest-Tyskland inn i NATO, medan Aust-Tyskland blir med i det sovjetiske svaret på NATO, nemleg Warszawapakten. Dei store landa var inne i ei periode prega av økonomisk vekst og velferd, som førte til ei større tryggheit blant folket.

På 50 tallet fekk vi ny musikk - rhythm and blues og rock and roll. Først kom rhythm and blues, som var musikk som kombinerte element frå jazz, blues og gospel. Denne musikken hadde sitt opphav i svarte miljø i amerika. Når denne musikken begynte å bli kjent, begynte kvite musikantar å spele denne type musikk også. Då vart stilen meir populær med ein gong, og ikkje minst meir godkjent. Men når dei kvite spelte, vart det litt meir polert, og musikken vart kalla rock n roll. Medan rhythm and blues kunne være litt seigare og med meir jazzharmonikk, meir melismatisk, og gjerne større i besetning, var rock and roll veldig rett på, rask og ikkje så veldig avansert. Men det var altså rock n roll - den kvite musikken - som vart mest populær, og den var også med på å samle ungdommane som ei eiga gruppe. Kanskje var det viktig for ungdommen å stå samla om ein identitet i ei verd i politisk ubalanse?

På 60-talet vart Berlinmuren bygd, og i 1962 kom Cubakrisa. Sovjetunionen rusta opp på Cuba noko USA likte svert dårleg, og det var likefør det vart enda ein krig. Vidare i 1963 får vi prøvestansavtalen mellom Storbritannia, Sovjet og USA om atomprøvesprengingar, og like etter kjem Vietnamkrigen, der USA og Sovjet igjen tok kvar si side.
På denne tida skjedde det ei fornying av rock n roll, og vi fekk musikksjangeren rock. Den tidlegaste utviklinga skjedde dels i USA, men mest i England med The Beatles og The Rolling Stones. Dei starta med eigne versjonar av amerikanske blues- og rock’n roll sangar, for så å skrive eigen musikk med britisk preg. Mange britiske band slo godt an i Amerika, og rocken fekk så ei ny oppblomstring der også.

Vietnamkrigen, som var den første krigen som blei dekt på TV, førte til demonstrasjonar i USA, og vi fekk hippiebevegelsen, som var imot krig og kapitalisme osv. Denne bevegelsen kombinert med dei engelske impulsane, førte til ei utstrakt eksperimentering med den nye rocken, og vi fekk acid rock, psykedelisk rock, blues rock, - og ikkje minst folk rock, godt representert av Bob Dylan.
Tiåret blei avslutta med Woodstock-festivalen i USA, med mange kjente fjes på programmet, men viktigast var kanskje legendariske Jimi Hendrix og Janis Joplin, som begge har vore inspirasjonskilder for mange musikarar i framtida.

Lytteeksempel: Janis Joplin - Piece Of My Heart 

Disco - Artistar og låter frå 70-tallet.

Chic – Le Freak

Chic var ei amerikansk diskogruppe som blei danna i New York i 1976 av hovudsakleg bassisten Bernard Edwards og gitaristen Nile Rodgers. Bandet blir av mange rekna som tidenes fremste diskogruppe som tok i bruk strykarar, ein ned-strippa og tørr lyd basert på Edwards smidige basslinjer og Rodgers energiske rytmegitar.

Musikken har humoristiske tekstar og fengande melodiar som er inspirert av jazz, rock, pop og filmmusikk. Chic sine første singlar var Dance, Dance, Dance og Everybody Dance. Begge kom ut i 1977 og vart store hitar. Enda større var låtane Le Freak og I want your Love frå 1978. I 1979 kom gruppa med eit tredje album som vart rekna som ein disko-klassikar i seg sjølv.

Dei fem neste albuma nådde ingen spesiell suksess og gruppa blei oppløyst i 1983. Edwards og Rodgers blei vidare produsentar for Joe Cocker, Gladys Knight, Al Jarreau med fleire.

Donna Summer – Hot Stuff

Donna Summer var ei amerikansk songarinne og låtskrivar. På 70-tallet budde ho i München der ho møtte produsenten Giorgio Moroder. Dei skreiv og gav saman ut låta Love to Love you Baby i 1975, og dette vart Summer sitt gjennombrot. Etter dette signerte ho hos Casablanca, og hitane kom som perler på ei snor. I 1977 kom diskoklassikaren I Feel Love og seinare kom albumet ”Bad Girls”. Dette albumet er rekna som tidenes beste diskoalbum og inneheldt hitar som Last Dance, Hot stuff og Bad Girls. Last Dance fekk også seinare ein Oscar for å ha vore med i diskofilmen ”Thank God It’s Friday” der Summer spelte hovudrolla. På 80-tallet gikk Summer meir mot soul og pop, og i 2012 døde ho av kreft. På grunn av sin store suksess og sine mange diskohitar har ho fått tittelen Queen of Disco.

Earth, Wind & Fire – September

Earth, Wind & Fire er ei amerikansk gruppe danna i Chicago i 1970 av trommeslager, komponist og sanger Maurice White. Med si spesielle blanding av soul, funk, pop, disko og element frå jazz og afrikansk musikk var gruppa eit av dei største namna på 70-tallet. Dei var også kjent for sine spektakulære sceneshow, inspirert av egyptisk mytologi. Bandet har hatt forskjellege besetningar, men blant anna Maurice White har alltid vore sentral. I 1976 blei bandet også utvida med blåserekka The Phoenix Horns.

Av hitar har EWF gitt ut både September og Boogie Wonderland for å nemne nokre, og noko som kjenneteiknar gruppa er vokalisten sin bruk av falsett. Bandet blei oppløyst i 1984, men reorganisert i 1987 – utan å nå sin tidlegare posisjon i musikkverda.

Chaka Khan – Once You Get Started

Chaka Khan er nok ein amerikansk songarinne som starta si karriere i funk-bandet Rufus som slo gjennom i 1974 med låta Tell me something Good. I samme periode gav dei også ut låtane Sweet Thing og Once You Get Startet – der sistnemnte er rekna som ei framifrå funk og diskolåt. Etter fem album med Rufus gikk Chaka Khan Solo med hitsingelen I’m Every Woman som også ligg innanfor disko-sjangeren. Seinare har ho fått mange fleire hitar og er svært framtredande i moderne funk- og soulmusikk. I tillegg syng ho mykje jazz og blues materiale.

Thelma Houston – Don’t Leave Me This Way

Thelma starta si karriere som songar hjå Motown Records. Kritikarane elska musikken hennar, men fordi ho ikkje blei promotert nok i starten, så blei ho aldri ei stor stjerne. Mange rekna ho faktisk den neste Aretha Franklin. Men ho måtte livnære seg på å turnere som korist. Seinare førte tilfeldigheitene og rette folk til at ho gav ut albumet ”I’ve Got The Music in Me” og alle lurte på kven denne dama var.

Dette førte til at Thelma gav ut sin største hit, ein cover av Don’t Leave Me This Way – som allereie var ei diskolåt av Harold Melvin & The Blue Notes. Men hennar versjon blei ein slags definisjon på diskomusikken på den tida, og ho vann også ein Grammy for låta i 1976.

Jazz i Norge, 1920-tallet

JAZZ-NORGE, 1920-TALLET

På 1920-tallet var det den amerikanske jazzen og revy-underholdningsmusikk som regjerte.
Begrepet Jazz dukket opp for første gang i Norge rundt 1919. Ut i fra de få innspillinger av Jazzen som finnes fra denne tiden, tyder mye på at jazzbegrepet var mer generelt knyttet til en slags rytmisk dansemusikk enn til det vi i dag forbinder med tradjazz.
Tradjazz står enkelt for tradisjonell jazz, som var populær i Storbritannia og Australia på 1940-50 tallet. Grunnen til at det allikevel ble kalt jazz på 20-tallet er fordi det er ulike meninger om begrepet tradjazz. Det syntes å være et godt navn, men mange er uenige da de hevder at jazz er en folkemusikktradisjon likt med andre musikkstiler, mens andre igjen hevder at jazz bryter med tradisjonell musikk, derfor vil det også sies at tradjazz navnet er motsigelig.

Oslo Original Jazzband gjør plateinnspilling i 1925, og dette er første gang ordet Jazz nevnes på en plateetikett i Norge, selv om innspillingene minner lite om Jazz.
Eksempler for dansemusikken i begynnelsen av 1920-årene var det norske jazzorkestret Synco Ramblers, og Sixpence jazzband. Dessverre finnes det ingen lydopptak av disse. I hvertfall ikke på nettet.
Det var ikke uten problemer heller. Det norske publikum foretrakk helst de utenlandske plateinnspillingene.

For å fortelle om revyunderholdningen på 1920-tallet er man nødt til å nevne Chat Noir. Chat Noir ble i 1912 etablert som et kabaretteater av sangeren Bokken Lasson og skribenten Vilhelm Dybwad. Idéen bak Chat Noir er en inspirasjon fra den gang Lasson reiste rundt i Europa, der han bl.a. besøkte kabareten i Paris Le Chat Noir. Den første revyen kom allerede i 1913, med tittelen «1913», men det var ikke før på 1920-tallet at visesanger og revyartist Victor Bernau, som da overtok ledelsen, sørgde for at Chat Noir ble et fast revyteater.
Revymodellen som vi kjenner til har opprinnelse fra den franske 1800-talls revyen i Frankrike, med inspirasjon fra den litterære kabareten, som da ble vist på Chat Noir. Det som kjennetegner en revy er sammensettingen av ulike numre. Det kan være numre som sketsj, monolog, stand-up eller musikaler. En annen ting er at numrene ofte tar for seg aktuelle temaer. Siden 1920-tallet og frem til TV-en var revy den viktigste arenaen for norske komikere, og vi finner også mange komikere fra i dag som «startet» sin karriere på en revy, da i form av skolerevy.